Oppfordring fra en enkel sjel

Ingen ting plager et menneske mer enn de forspilte sjansene
Ingen ting martrer dagen mer enn øyeblikkene og møtene som aldri ble av
Ingen ting kan tynge slik som dydene som ikke nådde å ikles handling
Selv ikke det du rakk å gjøre kan fullt ut oppveie det forspilte

Men skal du da stanse helt opp - og la det ugjorte legge viljen i lenker?
Har du råd til å helt paralyseres av bebreidelsenes høylydte anklagesanger?

Ta de dagene i eie som du bare har et løfte om
Ta dem i varetekt før de glir gjennom fingrene som sakte, svinnende vann
Ta timene fatt og løp med dem, ikke bare impulsivt og hastig
Men som om du var deres eneste venn:
Snakk med dem, legg planer, sett mål, og gå varsomt videre i tospann
Og se om de ikke lønner deg

Monument - andre del

Vladimir Iljitjs Lenin:
Gulblekt ligger hylsteret ditt der i et ennå vel bevoktet tempel
Av betong eller granitt.
En slags ateismens relikvie er du, den døde personifikasjon
Av ditt eget forfeilede prosjekt:
Den revolusjon som skulle forvandle Russland fra et forskjellssamfunn
Til et likskapens paradis.
Løftene dine kunne du aldri oppfylle,
Selv om du vel trodde at demagogien skulle inspirere
De nedslåtte bøndene med sin skrinne jord og de sultende arbeiderne i vinterkulden
Til å la hatet mot de priviligerte gjøre den blodige jobben som var for stor for en mann.

Men du erobret aldri hjertene, Vladimir Iljitsj, og for syk til å sette makt bak ordene advarte du mot georgieren som kjempet sin egodrevne kamp
For å fravriste deg hegemoniet.
Han fikk viljen sin, Stålmannen, og ble en ennå verre svøpe for småkårsfolkene
Du proklamerte du ville sette i frihet.

-

Tom ligger ennå gravhulen midt i hjertet av storkonflikten
Mellom Jakobs og Ismaels etterkommere.
Ingen pleier den eller setter blomster ved en gravstein ved større anledninger.
For det er ingen å se etter, ingen hellige knokler å betrakte
For den betalende turist som vil sikre seg et minne for livet
Før en ny selvmordsbombe gjør det for utrygt å ferdes her nede.
Her er ingen mumifisert rest av den store religionsstifteren og morallæreren
Fra en obskur landsby i Galileas karrige fjellområder.

Vi synger om ham nå, Vladmirir Iljitsj, og det er sanger som vil leve lenge etter at tonene fra Internasjonalen har stilnet hen.
For denne torturerte fangen kom ut av sitt Gulag i jordens dyp
Og stormet Himmelens barrikader med en proklamasjon
Som ennå vibrerer i dypet av Kosmos:
"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin eneste Sønn".

Blodet som rant var hans eget,
Og ikke det tause vitnesbyrdet
Om grusomheter begått mot revolusjonens ufrivillige fiender;
De opposisjonelles siste fortvilte, utpinte livsdråper.
Dette blodet var paradokset som ennå unnslipper professorens skarpe analytiske evner -
Løsningsmiddelet som frigjør en plaget menneskehet.

Vladimir Iljits Lenin
Som en beseiret Farao har ikke ettermælet ditt overlevd
Annet enn gjennom leksikonartiklene.
Men denne tømmermannen fra Nasaret har oppnådd det du aldri formådde:

Han er elsket og etterfulgt av mennesker fra en hel verden.

Nissebarnas oppdrag

Forklaring: Jeg har skrevet et lite skuespill for min egen familie - en liten firesceners sak om nisser, jul og Jesusbarnet. Blir du inspirert til å prøve å framføre det for egne slektninger, trenger du ikke be om tillatelse. Den er herved gitt. Materialet på denne bloggen er ikke copyrightbeskyttet. Inntil videre. Vennlig hilsen forfatteren.

«Nissebarnas oppdrag»

Scene 1: På loftet – tidlig julaften morgen

Nissene spiser frokost. Ungene fikler med julepresangene sine. De åpner dem, jubler og sukker om hverandre ettersom de drar fram innholdet fra papiret. Nissemor rører i julegrøt-gryta mens hun skotter bort på ungene.

Nisse-Nina: Vent litt! Oj! Her er en til! (åpner). Hæ? Et brev?

Nisse-Nils: Hva er det for noe inni? Les det da, vel.

Nisse-Nina leser brevet inni seg. Nisse-Mor kommer sakte bort til barna, og setter seg på en stol bak barna.

Nisse-Nora: Få se, få se! (griper etter brevet)

Nisse-Nina: Nei, vent! Jeg skal lese det selv. Det er så merkelig. Bare hør her.

Nisse-Mor: Men, hvem er det fra, da, barnet mitt?

Nisse-Nina: Fra selveste Julenissen. Ja, ikke pappa, men Han dere vet!

Barna og mor: Oj! (ser overrasket på hverandre)

Nisse-Nina: «Kjære Nisse-Far, Nisse-Mor, Nisse-Nina, Nisse-Nils og Nisse-Nora på Loftet,I år har jeg besluttet å skrive til dere fem på Loftet for å fortelle noe veldig viktig. Det er nemlig slik at menneskene over nesten hele jorda har blitt så alt for opptatt av oss nisser året rundt. Det er blitt så ille at det har blitt rent plagsomt.

For at vi skal få litt fred mens vi lager julepresangene til alle barna i hele verden, må jeg, og dere, fortelle alle voksne og alle barn om den egentlige grunnen til at vi feirer jul.»

Nisse-Nils: Jammen, det er da vi som er grunnen til at vi feirer jul, er det ikke?

De andre: Hysj! (i kor)

Nisse-Mor: (litt strengt) Vær helt stille nå, Nisse-Nils, så Nisse-Nina får lest ferdig.

Nisse-Nina: «For over 2000 år siden skjedde det noe svært viktig i et land langt borte. Et barn ble født, ja, ikke et vanlig barn, men et barn som skulle forandre hele verdenshistorien.Denne gutten ble født inn i en fattig familie, selv om han allerede var en kongesønn. Nå til dags er det færre og færre som kjenner til dette barnet, og hva som skjedde med ham.

Men for å rette på det, har jeg, selveste Julenissen, bestemt meg for å gi dere tre barna, Nisse-Nina, Nisse-Nils og Nisse-Nora et helt spesielt oppdrag.»

Nisse-Nora: Hva er en Opp-dag for noe, Nisse-Mor?

Nisse-Nils: Nei, det var ikke Opp-dag, hun sa. Oppdrag. Det betyr en oppgave; noe vi skal gjøre.

Nisse-Mor: Vær stille nå barn, og ikke mas. La Nisse-Nina lese ferdig brevet nå. Og ikke avbryt mer.

Nisse-Nina: «Dere skal alle tre reise i min egen spesiallagede tidsreise-maskin. Og reisen skal gå helt til det stedet der denne gutten ble født. Faktisk skal dere komme dit like etter at han har blitt født.

Når dere har kommet tilbake, må dere love å fortelle alle dere kjenner om reisen dere har vært på, og om det dere har sett.

Lykke til, Julenissen.

PS! Dere kommer tilbake i tide til å spise julegrøten.»

Nisse-Nora: Jippi! Vi skal på flyreise.

Nisse-Nils: Men, Nisse-Mor. Julegrøten! Den blir jo kald. Og jeg som har gledet meg så lenge til å spise den varme grøten med rosin i!

Nisse-Mor: Slapp av, vennen min. Grøten skal jeg varme her på grua så lenge. Bare reis, dere. Stol på det julenissen sier. Det vil helt sikkert gå bra.

Ungene: Hurra! Ut på tur, aldri sur.

Nisse-Nina: Men hvor er tidsreise-maskinen?

Nisse-Nora: (står og ser gjennom vinduet) Her ute! Den står rett ved låven!

Nisse-Nils: Ja! Da drar vi i vei (går i samlet flokk ut døra)!

Teppet går for.

Scene 2: I stallen i Betlehem.

Teppet går opp.

Josef kommer inn døra. Maria sitter ved krybben og vugger Jesus-barnet i armene sine. Josef kommer bort til henne. Han ser bekymret og oppskaket ut. Maria kikker opp på ham.

Maria: Men, Josef, da. Har du blitt skremt av noe? Så du noe der ute?

Josef: Jeg så noe veldig rart. Et kraftig lysglimt. Og så..

Maria: Ja, og så? Men snakk, da, Josef. Si meg hva du så?

Josef: Nei, det var liksom tre små skygger som dukket opp

der ute i mørket. Sauer, kanskje? De var ganske små.

Maria: Sauer? Ja, det er ikke så rart. Det er ikke lenge siden hyrdene var her, vet du.

Josef: Nei, det er sant. Det var vel bare sauer, da. Men hva med lyset?

Maria: (ler) Jeg tror ikke det er så vanskelig å forklare, heller. Husker du det de tre kongene fortalte? Om stjerna som for foran dem og viste vei hit? Kanskje den lyste litt for deg og meg?

Josef: (ler) Ja, du har vel rett igjen, Maria.

Josef setter seg ned. Ser på Jesusbarnet. Maria gir ham barnet i fanget.

Maria: Her er gutten vår, Josef. Er han ikke skjønn?

Josef: Men, Maria. Engelen sa jo....

Maria: Ja? (ser spørrende på ham)

Josef: Engelen sa jo at han ikke er min sønn. Han er Guds Egen Sønn, som skal frelse oss fra syndene våre.

Maria: Ja, det sa han. Til oss begge to.

Josef: Han er himmelens kongesønn som skal komme for å dø

i ditt og mitt sted. Han skal ta den straffen vi fortjener på seg.

Begge ser ned på barnet. De begynner å gråte. Snufser.

Josef: Har vi fått dette barnet bare for å miste ham?

De sitter tause og triste og ser ned på barnet.

Teppet går for.

Scene 3: Inni tidsmaskinen

Teppet går opp.

Nisse-Nina og Nisse-Nils sitter på gulvet. De stirrer også trist framfor seg. Lenge sier ingen av dem noenting.

Nisse-Nina: Hvor er Nisse-Nora?

Nisse-Nils: Hun ble så lei seg at hun gikk og la seg.

Nisse-Nina: Men hvorfor det, da?

Nisse-Nils: Hvorfor? Hørte du ingenting av det som ble sagt i stallen du, da? Om denne nydelige gutten som skal dø!

Nisse-Nina: Å, ja, det, ja! Huff, så fryktelig trist!

Nisse-Nils: Han er jo kongesønn, til og med. Lurer på hvorfor han må dø for å redde andre?

Nisse-Nina: Hm! Lurer på hvem som kan fortelle oss om det.

Nisse-Nina og Nisse-Nils skal akkurat til å reise seg opp da to engler viser seg for dem i strålende, hvite klær. Nisse-Nina og Nisse-Nils farer sammen i skrekk, og prøver å skjule ansiktene sine for det sterke lyset fra englene.

Engel-En: Vær hilset, Nisse-Nina og Nisse-Nils!

Engel-To: Vi kommer med gode nyheter til dere. Vi kan fortelle dere om det dere akkurat satt og lurte på.

Nisse-Nina tar hendene fra øynene, og titter forsiktig fram på de to som står der.

Nisse-Nina: Men, hvem er dere?

Engel-En: Jeg heter Engel-En.

Engel-To: Og jeg heter Engel-To!

Nisse-Nils blir plutselig mer nysgjerrig enn han er redd. Han reiser seg opp og stirrer rett på sendebudene.

Nisse-Nils: Hæ? For noen sprø navn dere har. Er dere på karneval siden dere går så rart kledd?

Englene ser på hverandre og ler.

Engel-En: Nei. Vi har kommet med gode nyheter, sa vi jo.

Engel-To: Ja, vi er sendt til dere for å forklare noe veldig viktig.

Nisse-Nina: Forklare hva for noe?

Engel-En: Dere lurte jo på det med den lille gutten dere så i stallen, ikke sant?

Barna i kor: Å, ja!

Nisse-Nina: Kan du forklare det for oss? Hvorfor den lille gutten må dø?

Engel-To: Sett dere godt til ro, så skal jeg forklare dere alt dere trenger å vite.

Engel-En? Kan du gi meg lesebrillene mine? Jeg trenger dem, nå.

Engel-En: Ok, her!

Engel-To: Takk skal du ha. Hør nå godt etter, Nisse-Nina og Nisse-Nils. Dette er et brev fra Gud til dere.

Barna i kor: Til oss? (sjokkert av glede) Hurra!

Engel-To: «Kjære Nisse-barna mine!

Ikke gråt og vær lei dere for det dere så og hørte i stallen. Det skjedde for over 2000 år siden. Gutten som dere så sammen med foreldrene sine, han ble en voksen mann til slutt. Han døde ikke som liten, men fikk vokse opp, og ble en tømmermann. Akkurat som mannen der så, han som ble kalt Josef.

Da han ble tretti år gammel, reiste han hjemmefra for å fullføre det oppdraget jeg hadde sendt ham til jorda for.»

Nisse-Nils: (oppglødd) Oj! Et oppdrag. Akkurat som oss, det, Nisse-Nina!

Engel-En: Vær stille, nå! Hør hva Gud har å si dere.

Nisse-Nina: Unnskyld, Engel-En og Engel-To! Bare les videre.

Engel-To: (litt strengt) Javel. Men da må dere love å være stille. Dette her er veldig viktig for dere å huske når dere kommer hjem igjen til Nisse-Mor og julegrøten deres. Så hør godt etter nå.

Barna: Ja, da!

Engel-To: Hvor, var jeg? Jo.... (leser videre)

«Og oppdraget var å vise menneskene hvem jeg er, og hva jeg vil med menneskene. For mitt høyeste ønske er at alle mennesker skal kjenne meg, og leve livene sine etter min vilje. Bare da kan menneskene ha det virkelig godt sammen, sammen i min store familie.

Men alle mennesker gjør gale ting. Det kalles synd. Og synd gjør at menneskene må leve adskilt fra meg, borte fra Meg – for all tid.

Så hva måtte jeg gjøre for å løse problemet? All synd må straffes, og straffen for all synd er – døden. Jo, jeg måtte la min eneste Sønn ta straffen på seg. Bare den eneste uskyldige kunne ta den, slik at dere kan gå fri.

Min eneste Sønn måtte dø.»

Engelen-En og Engel-To står tause et øyeblikk. Nisse-barna ser rådville på hverandre.

Nisse-Nina: Men...men! Var det slutten – for gutten...jeg mener

kongesønnen?

Engel-En: Nei! (smiler) Han døde, men han sto opp igjen!

Nisse-Nils: Sovnet han bare?

Engel-To: Nei, han døde virkelig – på et kors. Og han var død da han ble lagt i en grav. Men etter tre dager reiste Gud ham opp fra de døde. Og etter førti dager reiste han tilbake til sin Far i himmelen. Og der skal han være til han skal komme igjen for å hente alle dem som tror på ham.

Nisse-Nina: Oj, fantastisk!

Nisse-Nils: Så bra!

Nisse-Nina: Men hva heter denne kongesønnen for noe. Det har dere ikke sagt noe om?

Engel-En: Det skal dere få vite om en liten stund.

Engel-To: Men først er det tid for å reise hjem til Nisse-Mor!

Begge englene løfter armene sine mot Nisse-barna:

Englene: Farvel, Nisse-Nina og Nisse-Nils. Far vel hjem.

Barna: Nei, ikke ennå.... (fekter med armene i protest)

Teppet går for.

Scene 4: På loftet hos Nisse-Mor:

Teppet går opp.

Vi er midt i samtalen mellom de hjemkomne barna og moren. Alle tre forteller ivrig om det de har opplevd på reisen i tidsmaskinen. Nisse-Mor bryter inn:

Nisse-Mor: Men hva skjedde til slutt, sa du, Nisse-Nina?

Nisse-Nina: De bare sendte oss hjem, uten at de fortalte oss hva kongesønnen het for noe. Han som tok vår straff på seg.

Nisse-Mor: Hm! Det synes jeg var rart. Hvem kan forklare oss det, da?

Plutselig hører de en lyd utenfra. En mannsstemme roper.

Nisse-Far: Hallo, Nisse-Mor. Hallo Nisse-barna mine!

Barna: Pappa! (løper mot ham og omfavner ham)

Nisse-Nora: Pappa! Pappa! Vi har vært på reise!

Nisse-Nils: Og truffet på engler i en tidsmaskin!

Nisse-Nina: Og sett en liten kongesønn i en stall.

Nisse-Mor: Ja, jeg tror alt det de forteller meg. De fikk et brev i en av julepakkene sine, og der sto det at Julenissen, vår alles Julenisse, sjefen over alle nisser, ville gi dem et oppdrag.

Så jeg lot dem dra på dette oppdraget, jeg.

Nisse-Far: Det var rett gjort av deg, Nisse-Mor.

Nisse-Far ser taust på dem en stund. Så løfter han stemmen igjen.

Nisse-Far: Familien min. Jeg har noe viktig å fortelle dere. For dere barn er ikke de eneste som Julenissen vår har sendt ut på et viktig oppdrag. Jeg har også vært ute på et.

Nisse-Nora: Fortell, da, pappa (ivrig, nesten hoppende).

Nisse-Far: Jo, nå skal dere høre: jeg har fått vite navnet på denne kongesønnen dere snakker om. Han heter.....

Nisse-Far vinker barna og Nisse-Mor tett til seg. Han bøyer seg mot dem, og hvisker navnet i øret på hver enkelt av dem etter tur.

Nisse-Nils: Nå vet vi hva han heter! (strekker armene i været)

Nisse-Nina: Å, ja! (smiler)

Nisse-Nora: Så bra at du fant det ut, Nisse-Far!

Nisse-Mor: Ja, det var det jammen meg.

Nissefamilien snur seg samtidig mot publikum, og synger

«Mary's boychild» (norsk versjon)

Monument - første del

I Vigelandsparken i Oslo finnes et virrvarr av skulpturer.
Anonyme kvinner og menn fra forrige århundre har der fått
Sine navnløse monumenter i grå granitt,
Som dagstøtt lokker skuelystne til et nærstudium
Av mennesker og kroppsdeler i et tidløst samspill.

Og så forblir historiene deres ukjente mens ansiktene trosser
Kulde som snart ombyttes med kvelende hetebølger;
Eller regn som dråpe for dråpe truer med å bryte ned
Det overdøvende nærværet av ubeskyttet, tilsynelatende usårbar nakenhet.
Ingen kan skjule hemmelighetene ivrige øyne med letthet kan avkreve.

Om hundre år kan det være de står der ennå, like ukjente som alltid før;
Fremdeles vil ingen kunne fritte dem ut om drømmene og ambisjonene
De stille bar på mens huden ubønnhørlig ble eldet av slitet og sykdommene.
Og ennå vil ingen øse heder og berømmelse over minnet til disse
Som for alltid er fravristet sine sanger om en ny vår.

Livsveven

Det er tråder mellom deg og meg
Gamle som nye
Tråder som ubemerket har bundet oss sammen
I et slags skjebnefellesskap

Det er tråder mellom deg og meg
Tråder spunnet av hverdagens slepende monotoni
Og høytidenes anstrøk av fryd og glede

Det er tråder mellom deg og meg
Tråder som smerter, om enn dulgt dempet av villet glemsel,
Og tråder som lindrer i novemberkveldens mollmørke

Det er tråder mellom deg og meg
Tråder av brutte løfter og oppfylte ønsker
Som ennå snor seg lønnlig i erindringens irrganger

Det er tråder mellom deg og meg
Og om det så ikke vil vokse flere
Kan jeg kjenne at de gamle er der
Og noen av dem kan aldri helt rives vekk

For verken liv eller død kan omgjøre det
At vi er vevd sammen
Av mange tråder

Sjakk matt

Jeg liker ikke sjakk
Fordrar ikke intrikate spill
Som krever tankevirksomhet, kløktige strategier,
Jeg ikke mestrer

Flere har forsøkt å få meg til
Å like spillet
Men entusiasmen deres har prellet av
Min ubønnhørlige, centimetertykke overhud
Av innbitt motstand

Jeg beundrer i og for seg de som gidder
Å sette seg inn i dette spillet
Som vet hvordan bønder, tårn og konger skal bevege seg
Men hva så?

Mestrer jeg livet bedre
Etter et parti sjakk?

Andreas Baader

Forklaring: Jeg har nylig sett den tyske filmen "Das Rote Arme Fraktion Komplex", som framstiller den tyske venstreorienterte terrorguppen Baader-Meinhof. Baader-Meinhof-gruppen sto bak en rekke politiske drap i Tyskland på 1970-tallet. Mest oppmerksomhet fikk de i forbindelse med bortføringen og likvideringen av den tyske NHO-sjefen, gammelnazisten Hans-Martin Schleyer.

Dette er en 'lyrisk monolog' med adresse Andreas Baader, den mest rabiate blant disse revolusjonære, i alle fall om vi skal tro filmen.

Hvordan har du det nå, Andreas Baader?
Gruppen din er oppløst
Saken er lagt på is
Ingen går lenger i protesttog i Tysklands gater med rop om væpna revolusjon
Gammelnazistene er så godt som alle gått i graven - de også
Og av forbildene dine: Che Guevara, Pol Pot, Mao, Ho Chi Minh, står ikke en tilbake som en slags venstresidas martyrer
De drepte flere enn du rakk å nå over

Din røde revolusjon ble ikke mer enn et flyktig minne
Om røde renner på drapsstedene
Og kulene du dels avfyrte selv forvoldte skade
Men de rokket ikke ved det samfunnet du ønsket å styrte i grus
Dine erklærte fiender, kapitalistsvinene, lever ennå gode dager
Arvtakerne sitter ennå ved roret,
Og ingen av dem leser Karl Marx, "Das Kapital"

Hva var det egentlig du drømte om?
På filmlerettet fortonte du deg som en hvileløs cowboy
På jakt etter et destruktivt prosjekt
Eller var det personlig maktbegjær som drev deg,
Slik det fyrte opp under Maos sykelige ambisjoner om å dominere hele Kina?
Hva hadde du egentlig oppnådd om seieren hadde blitt din?
Hvor mange ville du ha drept før hevnen over kapitalistene ikke lenger smakte?

Var du noen gang egentlig lykkelig, Andreas Baader?
Mens du ble hundset og jaktet på fra land til land,
Mens du i tyske medier ble framstilt som samfunnsfiende nummer en,
Brakte det deg noensinne en opplevelse av å være vellykket, avholdt, tilfreds?
Dine partikamerater og medsammensvorne syntes mer å være redd deg,
Enn genuint å elske deg
Sanset du det virkelig ikke?

Eller brukte du mesteparten av tiden etter de mest mislykkede attentatene og drapsforsøkene til å hytte Med neven,
Og gi alle andre skylden for de tapte skansene?
Var du virkelig så forskrudd som det kan synes på filmen at du var rede til å drepe
Også de som virkelig ikke hadde noen skyld: barna av dine fiender?
Var du virkelig bare så full av irrasjonelt hat og hevnlyst
At ingenting og ingen skulle kunne få stå i veien mellom
Deg og din store drøm?

Jeg forståt at du reagerte
Mot de gamle nazistene, Holocaust-fornekterne, Hitler-kumpanene
Som aldri hadde gjort opp samfunnsregningen;
Deres avgrunnsdype gjeld mot nye generasjoner tyskere - som din egen
Men jeg forstår ikke at våpnet ble din eneste metode
At din eneste strategi var å kue, rasere og hive på sjøen alt og alle som i dine raserianfall Ikke ble funnet verdige en bedre skjebne

Du viste ingen nåde,
Og du fant den heller ikke selv
Du ga ikke prov på noen kjærlighet annet i det erotiske, utsvevende
Selv ikke der ble det ytt deg gjengjeld
Du svek, ble sveket, svek, og ble sveket igjen

Til slutt, etter ydmykelsene i rettssalen og i fengslets isolasjon
Regisserte du din egen død - denne gangen
Ikke som før, da revolusjonens motstandere kaldt og med kirurgisk presisjon
Ble ryddet av veien
Nå skulle du krones som øyeblikkets ubestridte keiser
Nå skulle ingen forpurre dine grandiose planer lenger

Og du fikk det ganske godt til, Andreas Baader
Den røde floden var alt fanevokterne fant flytende fra den sammensunkne kroppen
Men det var heller ikke nå noen seiersfarge
Du satset alt,
Og hva var det du egentlig vant?

Skoene

Oktobersøvnen svever over den blekgrønne bakken
Klar til å kle klorofyllens tapre stråsoldater med frostens forsteinende kappe

Den frykter ikke skoene som før pleide å sette sine stridbare avtrykk her
Sporene er forlengst glattet ut, og skoene står vemodsstille foran drivhusets halvåpne dør

Over gjerdet

Jeg står stille
Betrakter deg i din ungdomsnye, ubesværede lek
Fornemmer følelsen av frigjorthet
Nå som byrden er løst fra livet

Jeg hører stemmer
Kan såvidt skjelne din i den symfoniske klangen
Strever etter å forstå hva dere prater om
Men hemmelighetene kan ikke fanges av noen hørselssans

Jeg roper høyt etter deg
Nevner navnet jeg har uttalt mange ganger før
Men du enser meg ikke
Som om synet av meg bringer gamle, vonde minner til live

Jeg gråter stille
I erkjennelsen av at gjerdet mellom oss er laget av minutter, timer og år
Og synsinntrykkene er ïkke dagens
Men hukommelsens ivrige gjenskapninger

Av det jeg så gjerne ville se

Avskjed

Felt av et isnende vindpust
faller det alderstunge bladet
- skilt fra greina som bar det
i en virvlende dødsdans

Dras mot høstteppet på bakken
- en håpløshetens koloni
av oppbrukte liv

Tråkkes ubønnhørlig sammen
til en duggvåt masse
av brun ensformighet,
av føtter som ikke enser

At her ligger en som i maivarmens jubel
inspirerte til sang i barnemunn

Det andre rommet

Lukk døra godt etter deg, pappa
Dødens små, arge håndlangere kan ikke nå deg mer
Smil triumferende mens du hører deres rasende rasping
med kvasse negler mot dørflata

De kan ikke lenger rive søvnen ut av hendene på deg
De kan ikke lenger etse sine sviende spor
inn i hver eneste våkne time, hver eneste tanke

Steng døra godt igjen
og le godt mot den ubudne plageånden
som herjet slik med deg
Du vet den er kraftløs nå

Men la nøkkelhullet være åpent, pappa
Ikke steng det igjen for oss
La litt lys og litt varme strømme inn i vår kalde kveldsskumring
og lytt forventningsfullt etter våre små ømme hilsener til deg

Lytt på våre hedersbevisninger
og gled deg over hvert eneste famlende takkens ord
Ikke bli blyg når vi keitete framfører rosen i litt pompøse ordelag

Ikke tenk: -Det var da ikke slik jeg var!
Jo, pappa, slik var du også for oss

Bare lytt! Bare lytt mens vi mimrer for å få tak i deg,
prøver å la ordene trekke deg inn fra det andre rommet:

Omsorgsfulle pappa
Gode venn og trofaste ektemann
Avholdt kollega
Elsket bror
Gode farfar med de velkomstinnbydende øynene

Ta dem, snu og vend på dem
Kjæl med ordene, og legg dem varsomt ned i reiseveska di

Jo, vi vet at du innimellom må vende blikket
mot andre stemmer i rommet
Når din evige Far mildt ber deg komme:
-Det er tid for et måltid

Et og drikk av hjertens lyst, pappa
Ikke la deg bringe ut av fatning
når lufta bærer mot deg våre tunge sukk og bittersalte tårer

Men husk bordkortene, pappa
Ikke glem å plassere dem der de er ment å være
Reserver plasser til oss også
Øs rikelig med ny vin i glassene våre
For den store gjensynfesten
skal vi dele

Vi skal også ta på oss festgevantene, de nystrøkne festdraktene
i sprakende, gnistrende farger
Og inn vil vi toge og ta smilet ditt i eie i gledesforvirret uorden
Hold den varme favnen din åpen, pappa
når vi småløper mot deg i uvante omgivelser

Men nå kan du slappe av, eiegode pappa
og bruke den evigblå timen i festlig lag
Vi har invitasjonene her i hendene våre

Stol på oss
Vi skal ikke kaste dem bort i tankeløshet
Vi trykker dem hardt og begjærlig inn mot brystet
mens vi lengter i taus, fortvilet smerte

Etter deg

Et ord

Ingen vet hvor ordene blir av
når de forsvinner
Men jeg vil gi deg et ord
du kan ta vare på
Du kan gjemme det et trygt sted
Et sted ingen andre kan nå

Jeg gir deg et ord
du kan skjule i ditt innerste
Der hvor lengslene og fantasiene holder hus
De som holder deg i live
når ingenting rundt deg går din vei

Jeg gir deg et ord
for mye
Det er mye bedre enn ett for lite
Det som aldri ble uttalt

Jeg gir deg et ord - her og nå
Drøm!
videre.....