Jente under tre

Under trekronens skjøre dekke
Har du søkt ly på din tiggerferd
Så tander og taus der du sitter,
Utmattet og med et utarmet håp
Om et verdigere og vakrere liv

Du sover, stakkars sjel,
Men myntene leter seg ikke vei
Ned i det høstbrudne pappbegeret
Og jeg haster forbi mens
Jeg skjemmer meg over nok
En bestått øvelse i å overse
Den nød som førte deg hit

Høstsonate

Jeg kjente deg ikke
Hadde bare lest om deg
Allikevel streifet tankene innom deg gang på gang

Du var savnet fra hjemmet
Kom aldri tilbake fra en fest
Og som far kan jeg fornemme fortvilelsen og savnet

Ingen vet hva du gjennomlevde
Selv om spekulasjonene florerer rundt middagsbordene
Og alle vel har sin egen private teori

Hvor meningsløst er det ikke at høsten kom midt i livets vår?
At livet ditt aldri kom til å omfatte mer enn seksten somre?
At du bråstoppet midt i spranget inn i det voksne?

Når jeg ser løvet falle til bakken minnes jeg deg
Når jeg ser gresset gulne kommer du tilbake
Når jeg ser frukten henge uplukket står du der for meg

Vet du at du skal stå opp igjen?
Vet du at du skal tre tilbake over terskelen?
At du skal nevne navnet til en du kanskje kjente?