Du spiser dine barn, Berømmelse.
Først henter du dem fram fra skyggen,
Og former dem med din pust av inspirasjon.
I et anerkjennelsens ekstatiske øyeblikk
Drives de ut i scenens symbiotiske kraftfelt,
Og vokser til feterte giganter av kjøtt og blod;
Levende legender og opphøyde ikoner
Som behersker det rytmisk bølgende hav
Av suggererte hoder og kropper.
Men du elsker ikke de barn du har tatt til deg, Berømmelse,
Og begjærer sjalu den tilbedelse du tilskyndet
Og øste over dem da du først åpnet din favn -
For de hungrige, de oversette og oppmerksomhetssøkende.
Din kreative fønvind ble dem etterhvert til en lammende januarvind,
Og sakte frosset suksessens brusende kraft i dem til en vinterens monolitt
Av stivnet puls og golde ambisjoner.
Du spiser dine barn, Berømmelse,
Og knuser dem med skandalenes nådeløse hammer,
Når dine hensikter er fullendt
Og du har etterlatt et skall der det en gang bodde en sjel.
ut på en scene
Til et øyeblikks ekstatisk dyrkelse
Og i symbiosen vokser de seg store og
Til levende legender,
Tidsåndens ypperste ikoner
