Presens

Med armene tett omslynget om deg
Mens jeg kjenner angen fra hud og hår
Kjenner jeg at det er noe godt i livet
Det jeg kan dele med deg her og nå

I morgen er øyeblikket borte
I morgen er det bare erindringens fattige trøst
Igjen

Preteritum

Jeg står ved en stein jeg har skuet mange ganger før
Den står støtt på rekke kledd i kulde og snø
Risset inn i granittens harde overflate står et navn
Jeg forbinder med blod og hud, med latter og med tårer

Med lite annet enn en forknytt monolog maner jeg fram
Et ansikt jeg nekter å gi slipp på, et ansikt som ikles skrømtets form
En stemme anes fjernt et sted i minnenes golde landskap
Men den makter ikke å bryte stillheten som omslutter meg

I et fånyttens viljesprang strekker jeg meg ut etter det forgangne
Men vet det lite nytter å prøve å omskape preteritum til presens
For i denne desemberkvelden skjønner jeg ennå tydeligere
At den veien du har gått skal jeg selv trå en ensom gang

Venter du på meg da?