Den lange vegen

Jeg trodde jeg hadde kommet til veis ende
Da jeg endelig stavret opp den siste bakketoppen
Med svetten drivende nedover ryggen
Som var det bloddråper vindens piskeslag tvang fram

Men resignert måtte jeg konstatere at ennå
Lå der kilometer etter kilometer med buktende, bølgende veg
Som sol og snø og skodde hadde besøkt før meg
Som for å viske ut hvert vegmerke, hver stripe, hvert spor

Og inn i dette konturløse landskapet seg jeg uten motstand
Fordi jeg ikke maktet å vende om, ikke evnet å snu det ryggen
Trass i tørst og hunger som bydende og bedende skrek til:
Gå ikke lenger, du klarer det ikke; det er deg for mye!

Men i tanken spilte håpet ennå en gang sine trassige toner
Og lokket og dro syresprengte bein framover, skritt for skritt
Og hundset av erfaringens demoner strevde jeg meg over bakkekammen
Og kjente en flakkende bris kjærtegne ansiktet mitt, mildt og varsomt

Kanhende svaret ligger og venter på meg der framme
I lunden av ensomme bjørketrær som beskyttende favner om
Denne enkle plassen med et bord og en benk
Dette foraktede stedet hvor kroppen kan finne litt legende hvile?

Øyeblikket

Jeg spankulerte forbi deg
Unnselig og lite innydende som du var
Enset ikke muligheten
For et kjærkomment møte
Med det ukjente

Hva jeg tapte
Kan jeg aldri få vite
Men de sa du
Var fin