Gjensyn

Jeg trodde du hadde glemt meg
Men her er du
Glaner på de linjene jeg har etterlatt meg
Kom, da vel
Bli med inn i tankene mine
Lek med meg - fortumlet av fantasiens vårforløste virkelighet
Lek med meg - yr av forventning over den skapersommer som kommer
Lek med meg - og vit at for ordene gjelder ingen vinterkulde

Her er jeg igjen
Kom, da vel
Bli med inn.....

Et ord

Et ord fra deg
Kan snu det meste opp ned

Det kan så vekst der det er næringsfattig jord
Det kan løsne initiativet fra sin hemmende forankring
Det kan tråkke nye stier i en jungel av gamle ideer
Det kan kvikke opp midt i prøvelsens stikkende solstråler
Det kan få hjertet til å slå fortere i ren begeistring over en ny, uventet impuls
Det kan få ansiktet til å mildne av et trøstens ord, servert uten anklagens harde brodd
Det kan få hånda mi til å streife borti kinnet ditt i et hjertefølt kjærtegn
Det kan
Så mye

Så si noe da!
Jeg venter fortsatt.

Olav - en elegi om en 12-åring

Jeg leser nyhetene med hjertet nå for dagen
Og kjenner tårene renne om kapp med blodstrømmen der inne
Ikke latteren, men sukket, buldrer stemningssterkt
Og avmaktens nærvær avløser vantroens

Ikke svarene, men spørsmålene, marsjerer ubønnhørlig i rekke
Men uten å varsle noe annet enn livets tause protest
Mot dødens taktfaste rop: Mer! Jeg vil ha mer!

Og den svalende pust som håpet innimellom blåser vår vei
Blir bryskt forvist av stål og glass

Noen ganger blir dagene bare så alt for korte

Nyttårsønske

Ønsker?
Tja.
Håper bare
At det nye
Ikke blir
En rein repetisjon
Av det gamle

Jente under tre

Under trekronens skjøre dekke
Har du søkt ly på din tiggerferd
Så tander og taus der du sitter,
Utmattet og med et utarmet håp
Om et verdigere og vakrere liv

Du sover, stakkars sjel,
Men myntene leter seg ikke vei
Ned i det høstbrudne pappbegeret
Og jeg haster forbi mens
Jeg skjemmer meg over nok
En bestått øvelse i å overse
Den nød som førte deg hit

Høstsonate

Jeg kjente deg ikke
Hadde bare lest om deg
Allikevel streifet tankene innom deg gang på gang

Du var savnet fra hjemmet
Kom aldri tilbake fra en fest
Og som far kan jeg fornemme fortvilelsen og savnet

Ingen vet hva du gjennomlevde
Selv om spekulasjonene florerer rundt middagsbordene
Og alle vel har sin egen private teori

Hvor meningsløst er det ikke at høsten kom midt i livets vår?
At livet ditt aldri kom til å omfatte mer enn seksten somre?
At du bråstoppet midt i spranget inn i det voksne?

Når jeg ser løvet falle til bakken minnes jeg deg
Når jeg ser gresset gulne kommer du tilbake
Når jeg ser frukten henge uplukket står du der for meg

Vet du at du skal stå opp igjen?
Vet du at du skal tre tilbake over terskelen?
At du skal nevne navnet til en du kanskje kjente?

Nr. 14 (Eidfjord-elegi)

Du klamrer deg til den gresskledde grunnen, nr. 14
Mens du bedende nøder den forbipasserende om å stoppe
Bare en liten stund!

"Se meg. Tre inn, fremmede. Utforsk. Se om du kan finne Sjelen
Bak mitt tomme, ytre skall..."

Du er i en stakkarslig forfatning, nr. 14
Jovisst henger malingen fast i bordkledningen
Sant nok ser resten av eksteriøret ganske bra ut
Det kan ikke være lenge siden du ble forlatt

Men hva har du å by på, nr. 14?
Hvilken glede finner vi vel i form uten innhold?
Hvor kan den trøtte legge seg ned og hvile?
Hvor kan den sultne tilberede et måltid mat?
Hvor kan vel  barna finne utfoldelse for sin leketrang?

Du ber meg om å stoppe, nr. 14
Du ber meg om å fylle deg med varme og liv
Du ber meg om å ta deg i eie

Henvend deg heller til neste forbipasserende
Det kan være han kan tenke seg å kjøpe?