Du spiser dine barn

Du spiser dine barn, Berømmelse.
Først henter du dem fram fra skyggen,
Og former dem med din pust av inspirasjon.
I et anerkjennelsens ekstatiske øyeblikk
Drives de ut i scenens symbiotiske kraftfelt,
Og vokser til feterte giganter av kjøtt og blod;
Levende legender og opphøyde ikoner
Som behersker det rytmisk bølgende hav
Av suggererte hoder og kropper.

Men du elsker ikke de barn du har tatt til deg, Berømmelse,
Og begjærer sjalu den tilbedelse du tilskyndet
Og øste over dem da du først åpnet din favn -
For de hungrige, de oversette og oppmerksomhetssøkende.
Din kreative fønvind ble dem etterhvert til en lammende januarvind,
Og sakte frosset suksessens brusende kraft i dem til en vinterens monolitt
Av stivnet puls og golde ambisjoner.

Du spiser dine barn, Berømmelse,
Og knuser dem med skandalenes nådeløse hammer,
Når dine hensikter er fullendt
Og du har etterlatt et skall der det en gang bodde en sjel.

























































































































































ut på en scene
Til et øyeblikks ekstatisk dyrkelse
Og i symbiosen vokser de seg store og
Til levende legender,
Tidsåndens ypperste ikoner

400 timer

Hadde dagen kunnet ødsle med sine timer og minutter
Skulle jeg elsket deg mer og på mange andre slags vis
Skulle jeg våket over hvert ord mens vi samtalte fortrolig
Skulle jeg reist med deg til de fjerneste drømmer
Skulle jeg lyttet inngående til din sjels dypeste hemmeligheter
Skulle jeg unngått å overse tegnene i ditt ansikt
Skulle jeg vist deg den oppmerksomhet som gjenskaper gløden
Skulle jeg uthvilt og forfrisket hengitt meg til ditt favntak
Skulle jeg visst å bevare det som glapp ut av den tid vi hadde

Godt nytt år?

Blir det et godt nytt år i år,
eller blir det bare det gamle om igjen -
i ny forpakning?

Blir det nye tak og nytt mot,
eller har vi gitt opp før vi har begynt?

Har vi lært noe av i fjor,
eller må vi gjennom kverna en gang til,
før vi full av skrubbsår og kutt skotter opp
og ser en ny sol rødme forsiktig der oppe?

Jeg bare spør.

Reisen hit

Det er stille i tronsalen
I åndeløs spenning lytter de
Himmelborgerne

Gud den allmektige proklamerer
Den treenige erklærer foran måpende ansikter
At Sønnen skal forlate herlighetens hjemstavn

De kan knapt fatte tanken:
Skal Skaperen bli del av det skapte?
Skal Allherskeren fornedre seg slik?

Ingen protester, ingen ytringer av misnøye
Bare en overveldende følelse av det ukjente
Hvorfor skal Gud bære smerten og straffen?

Er de så verdige Din omsorg og tilgivelse
At du foretar et slikt utenkelig sprang
Fra himmel til undetrykkelsens helvete?

Har du ikke sett hvordan de spotter deg?
Kjenner du ikke til deres løgner og svik?
Kastet du dem ikke ut av Paradiset den gangen?

Og nå - dette:
Å ikle seg en kropp?
Og nagles til et kors som en forbryter?

Herre, dette må da ikke hende deg!

A star is born

Det finnes hundre milliarder galakser
Med hundre milliarder stjerner i hver av dem
Det finnes røde kjemper og brune dverger
Nøytronstjerner i rene hopetall
Nyfødte stjerner og eldgamle veteraner
Alle avgir lys av ulik styrke
Du kan se det med en stjernekikkert, vet du

Jeg vet om en annen type lys også
Det lyset gjør mer enn å bryte høstmørkets grep om ettermiddag og kveld
Det gjør mer enn å varme kalde kropper på en stjerneoppvarmet strand
Dette lyset tiner opp frosne hjerter
Og strålene fra det får døde drømmer til å spire igjen - og blomstre
Jeg har kjent virkningen av det selv
Da jeg kavet med angst og depresjon sivet det uvegerlig inn
Via sprekker og sår i sjelen fylte det opp tomrommet inni
Det var godt å merke at kraften i det ikke var svekket av tid og forgjengelighet

Jeg skal skinne selv en dag, en gang i fremtiden
Som et flomlys skal jeg kaste brede bånd med heldekkende lys rundt omkring
I et land ingen geograf har kunnet skildre
Skal jeg tindre i grensesprengende harmoni med millioner andre
Og som små stjerner skal vi fortrenge urmørket en gang for alle

Det er da de skal si om meg: A star is born

Stemmeseddelen

Det er nå litt høytid, da
Trå besluttsomt inn i avlukket
Og fingre begynnende usikkert etter
En av de grå eller blå tause lappene

Det står ulike navn der
De fleste kjenner jeg ikke
Har aldri truffet dem selv
Men de står listet opp i stramt geledd
Forventningsfulle som barn på en juleaften

Her inne troner jeg som konge
Den ubestridte autoritet
Jeg velger og vraker med en skarpretters blyant
En bevegelse - og kongen har talt
En ugjenkallelig beslutning er tatt

Uten kappe og krone skrider jeg ut
Og hemmelighetfull tar jeg passet fram
Og får trygt konstatert at jeg er i manntallet
Et nikk og et taust smil
Og kongen abdiserer for to nye år

Anders Behring Breivik

Du sier du er en korsfarer
Men du svinger kaldblodig ditt sverd
Og lar korset ligge igjen


Du hevder å ville redde vår sivilisasjon
Fra Muhammeds truende styrker
Må du drepe dem også?


Hvordan kan du være så villig
Til å ofre bare andres liv
Mens du sparer ditt eget?


Hvordan kan du så utvungent 
La hevnens svøpe ramme dem
Som ikke hadde rammet deg?


Du sier du er en korsfarer
Men den som bar korset - også for deg
Bar det ikke for å hevne seg


Korsfareren i Jerusalem
Ba for sine fiender
Leget deres sår
Velsignet barna de bar fram
Tilga hatet 


Hvordan våger du å sammenlikne deg med Ham?