Monument - første del

I Vigelandsparken i Oslo finnes et virrvarr av skulpturer.
Anonyme kvinner og menn fra forrige århundre har der fått
Sine navnløse monumenter i grå granitt,
Som dagstøtt lokker skuelystne til et nærstudium
Av mennesker og kroppsdeler i et tidløst samspill.

Og så forblir historiene deres ukjente mens ansiktene trosser
Kulde som snart ombyttes med kvelende hetebølger;
Eller regn som dråpe for dråpe truer med å bryte ned
Det overdøvende nærværet av ubeskyttet, tilsynelatende usårbar nakenhet.
Ingen kan skjule hemmelighetene ivrige øyne med letthet kan avkreve.

Om hundre år kan det være de står der ennå, like ukjente som alltid før;
Fremdeles vil ingen kunne fritte dem ut om drømmene og ambisjonene
De stille bar på mens huden ubønnhørlig ble eldet av slitet og sykdommene.
Og ennå vil ingen øse heder og berømmelse over minnet til disse
Som for alltid er fravristet sine sanger om en ny vår.

Livsveven

Det er tråder mellom deg og meg
Gamle som nye
Tråder som ubemerket har bundet oss sammen
I et slags skjebnefellesskap

Det er tråder mellom deg og meg
Tråder spunnet av hverdagens slepende monotoni
Og høytidenes anstrøk av fryd og glede

Det er tråder mellom deg og meg
Tråder som smerter, om enn dulgt dempet av villet glemsel,
Og tråder som lindrer i novemberkveldens mollmørke

Det er tråder mellom deg og meg
Tråder av brutte løfter og oppfylte ønsker
Som ennå snor seg lønnlig i erindringens irrganger

Det er tråder mellom deg og meg
Og om det så ikke vil vokse flere
Kan jeg kjenne at de gamle er der
Og noen av dem kan aldri helt rives vekk

For verken liv eller død kan omgjøre det
At vi er vevd sammen
Av mange tråder

Sjakk matt

Jeg liker ikke sjakk
Fordrar ikke intrikate spill
Som krever tankevirksomhet, kløktige strategier,
Jeg ikke mestrer

Flere har forsøkt å få meg til
Å like spillet
Men entusiasmen deres har prellet av
Min ubønnhørlige, centimetertykke overhud
Av innbitt motstand

Jeg beundrer i og for seg de som gidder
Å sette seg inn i dette spillet
Som vet hvordan bønder, tårn og konger skal bevege seg
Men hva så?

Mestrer jeg livet bedre
Etter et parti sjakk?

Andreas Baader

Forklaring: Jeg har nylig sett den tyske filmen "Das Rote Arme Fraktion Komplex", som framstiller den tyske venstreorienterte terrorguppen Baader-Meinhof. Baader-Meinhof-gruppen sto bak en rekke politiske drap i Tyskland på 1970-tallet. Mest oppmerksomhet fikk de i forbindelse med bortføringen og likvideringen av den tyske NHO-sjefen, gammelnazisten Hans-Martin Schleyer.

Dette er en 'lyrisk monolog' med adresse Andreas Baader, den mest rabiate blant disse revolusjonære, i alle fall om vi skal tro filmen.

Hvordan har du det nå, Andreas Baader?
Gruppen din er oppløst
Saken er lagt på is
Ingen går lenger i protesttog i Tysklands gater med rop om væpna revolusjon
Gammelnazistene er så godt som alle gått i graven - de også
Og av forbildene dine: Che Guevara, Pol Pot, Mao, Ho Chi Minh, står ikke en tilbake som en slags venstresidas martyrer
De drepte flere enn du rakk å nå over

Din røde revolusjon ble ikke mer enn et flyktig minne
Om røde renner på drapsstedene
Og kulene du dels avfyrte selv forvoldte skade
Men de rokket ikke ved det samfunnet du ønsket å styrte i grus
Dine erklærte fiender, kapitalistsvinene, lever ennå gode dager
Arvtakerne sitter ennå ved roret,
Og ingen av dem leser Karl Marx, "Das Kapital"

Hva var det egentlig du drømte om?
På filmlerettet fortonte du deg som en hvileløs cowboy
På jakt etter et destruktivt prosjekt
Eller var det personlig maktbegjær som drev deg,
Slik det fyrte opp under Maos sykelige ambisjoner om å dominere hele Kina?
Hva hadde du egentlig oppnådd om seieren hadde blitt din?
Hvor mange ville du ha drept før hevnen over kapitalistene ikke lenger smakte?

Var du noen gang egentlig lykkelig, Andreas Baader?
Mens du ble hundset og jaktet på fra land til land,
Mens du i tyske medier ble framstilt som samfunnsfiende nummer en,
Brakte det deg noensinne en opplevelse av å være vellykket, avholdt, tilfreds?
Dine partikamerater og medsammensvorne syntes mer å være redd deg,
Enn genuint å elske deg
Sanset du det virkelig ikke?

Eller brukte du mesteparten av tiden etter de mest mislykkede attentatene og drapsforsøkene til å hytte Med neven,
Og gi alle andre skylden for de tapte skansene?
Var du virkelig så forskrudd som det kan synes på filmen at du var rede til å drepe
Også de som virkelig ikke hadde noen skyld: barna av dine fiender?
Var du virkelig bare så full av irrasjonelt hat og hevnlyst
At ingenting og ingen skulle kunne få stå i veien mellom
Deg og din store drøm?

Jeg forståt at du reagerte
Mot de gamle nazistene, Holocaust-fornekterne, Hitler-kumpanene
Som aldri hadde gjort opp samfunnsregningen;
Deres avgrunnsdype gjeld mot nye generasjoner tyskere - som din egen
Men jeg forstår ikke at våpnet ble din eneste metode
At din eneste strategi var å kue, rasere og hive på sjøen alt og alle som i dine raserianfall Ikke ble funnet verdige en bedre skjebne

Du viste ingen nåde,
Og du fant den heller ikke selv
Du ga ikke prov på noen kjærlighet annet i det erotiske, utsvevende
Selv ikke der ble det ytt deg gjengjeld
Du svek, ble sveket, svek, og ble sveket igjen

Til slutt, etter ydmykelsene i rettssalen og i fengslets isolasjon
Regisserte du din egen død - denne gangen
Ikke som før, da revolusjonens motstandere kaldt og med kirurgisk presisjon
Ble ryddet av veien
Nå skulle du krones som øyeblikkets ubestridte keiser
Nå skulle ingen forpurre dine grandiose planer lenger

Og du fikk det ganske godt til, Andreas Baader
Den røde floden var alt fanevokterne fant flytende fra den sammensunkne kroppen
Men det var heller ikke nå noen seiersfarge
Du satset alt,
Og hva var det du egentlig vant?

Skoene

Oktobersøvnen svever over den blekgrønne bakken
Klar til å kle klorofyllens tapre stråsoldater med frostens forsteinende kappe

Den frykter ikke skoene som før pleide å sette sine stridbare avtrykk her
Sporene er forlengst glattet ut, og skoene står vemodsstille foran drivhusets halvåpne dør