I Vigelandsparken i Oslo finnes et virrvarr av skulpturer.
Anonyme kvinner og menn fra forrige århundre har der fått
Sine navnløse monumenter i grå granitt,
Som dagstøtt lokker skuelystne til et nærstudium
Av mennesker og kroppsdeler i et tidløst samspill.
Og så forblir historiene deres ukjente mens ansiktene trosser
Kulde som snart ombyttes med kvelende hetebølger;
Eller regn som dråpe for dråpe truer med å bryte ned
Det overdøvende nærværet av ubeskyttet, tilsynelatende usårbar nakenhet.
Ingen kan skjule hemmelighetene ivrige øyne med letthet kan avkreve.
Om hundre år kan det være de står der ennå, like ukjente som alltid før;
Fremdeles vil ingen kunne fritte dem ut om drømmene og ambisjonene
De stille bar på mens huden ubønnhørlig ble eldet av slitet og sykdommene.
Og ennå vil ingen øse heder og berømmelse over minnet til disse
Som for alltid er fravristet sine sanger om en ny vår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar