Savn midt i en høytid

Det er jul, pappa
Vet du det der du er?
Det er jul
Og for en gangs skyld
Krydres dagene av snøens
Kalde og skjermende nærvær

Vi spiser og drikker
Det vi makter
Riktig mesker oss i høytidens
Forventede overflod

I går pakket vi opp pakkene
Og kunne glede oss over
Forventninger som ble møtt
Og barnelengsler som ble innfridd
Det var en deilig kveld, pappa
En av de du visste å sette pris på

Men jeg kunne ikke dele dem
Med deg
Alle de små trivielle juletingene og
Juleminnene som aldri nådde
Utenom vår enge, lille krets
Alle de kjærkomne bagatellene
Og resirkulerte gullkornene

Det er når jeg setter meg ned
At savnet og følelsene når meg i kapp
Jeg prøver egentlig ikke å flykte
Men jeg stenger dem ute når
Det ikke passer at de trenger opp
Til overflaten

Vet du at det er jul?
Det kan være feiringen er en ubrutt
Livssirkel der du er
Kan det være at de støre øyeblikkene
Kretser i hverandre
Og at fryden ikke har noen begynnelse
Eller slutt?

Jeg er ikke barnet som trenger
Din trøst etter et fall på isen
Jeg er sønnen som savner den sedvanlige
Stemmen i den andre enden av røret
Jeg er den julefeirende som
Savner juledagspraten

Vet du at det er jul der du er?
Det er lenge siden vi gav hverandre gaver
Jeg har ikke noe å overlevere deg nå heller
Bare et lutfattig savn
Bare en hamrende tomhet
Bare en salt, stusselig tåre på kinnet

God jul, allikevel, pappa

Factum est

Skyldige
Det var dommen over oss
Ingen bortforklaringer
Ingen uheldige omstendigheter å vise til
Skyldige
Ganske enkelt
Ganske så endelig

Men før dommen ble satt ut i livet
Før sviket
Før opprøret
Før tiden
Satt du i treenig toppmøte
Og med kjærlighetens og nådens brede pensel
Ble straffen og soningen pålagt en annen
Enn oss

Uten selv å kunne diktere vilkårene
Eller ane noe om hvordan retten skulle settes ut i livet
Uten å vite at vi var tiltenkt forvalteroppdraget
Uten å ense at vi var i dine tanker før vi tenkte en selv
Da

Ble det vedtatt å la en uskyldig dø for de manges overtredelser
Ble generasjoner av forbryteres liv skånet før de var unnfanget
Ble det uhørte uttalt uten at noe øre kunne lytte selv i smug

Da
Steg guddommen fram og lovet å ikle seg en menneskekropp
Sønnen bøyde seg for sin Fars vilje
Og i forkunnskap om alle hatefulle planer mot Hans eget liv
Og en forkastelse av tilgivelse og fred
Sverget Han å være lydig
Sverget ved seg selv å fullføre
Gjerningen som alene kunne sone brottet
Gjerningen som kunne forsone og lege

Men hvorfor, Konge?
Det ville da være langt enklere å utrydde de falne
Og med retten på sin side kortslutte alt degenerert liv?
Hvorfor tok du på deg den kolossale byrden
Av myrderier, svik, brutalitet og undertrykkelse?
Du hadde alt i deg selv
Trengte ikke til noe
Hadde ikke noe behov som ikke var oppfylt allerede

Du hadde ikke behøvd å gi slipp for en tid
All majestet, all kongeverdighet
Allikevel -

Du var villig til å stige ned i dødelighet
Og bo blant forfallets trassige folkemasser
Du klev over en barriere ingen av oss kunne forsere
Du kom fra et lys ingen av oss kan observere og overleve
Du tilbakela en distanse som bare kjærlighet kunne reise

Du kom
Ikke i styrke
Ikke i prakt
Ikke vel bevoktet av dine soldater
Ikke æret av maktens representanter
Ikke forstått
Ikke elsket av enhver
Ikke i komfort og ødsel luksus

En baby i et matfat brukt av simple krøttere
En forsvarsløs skapning og allikevel Skaper av alt
Et påbegynt liv som kom fra evighet
Inn i en usikker og blodig tid
Det var deg
Den gang

For, Konge
Ett er sikkert
Det var ikke med nederlagets duknakke du returnerte
Til de omgivelser som bare du fullt ut kunne erkjenne
Det var en annen krans enn Cæsars laurbær du bar
Da alt du kom for var fullført
Og retten vunnet
For oss
Av himmelen på jord

Nedtelling

Jeg? Har det i grunnen fint nok, jeg
Trives godt i jobben
Travelt, men slik er det vel for alle?
Gud? Nei, har ikke vurdert slike ting
Det får vente
På gamlehjemmet blir det vel nok av tid
Til slike spekulasjoner

"Du er nå....nummer fem i køen"

Hadde en liten krise nå i høst
En liten depresjon, tror jeg
Måtte kansellere flere avtaler
Plagsomt med all stressen, synes jeg
Tar liksom mye av gleden fra deg
Søke hjelp?
Tja, må vel bli psykologen, da
Har ikke tid til å gå i noen kirke, vet du

"Du er nå.....nummer fire i køen"

Håvet inn tidenes bonus i høst
Ble behørig gratulert på julebordet
Etterpå ringte mamma
Var bekymret, vet du, for at lillegutt
Bruker så mye tid på jobb
Slapp av, mamma, sa jeg
Skal nok finne tid til et besøk før jul

"Du er nå.....nummer tre i køen"

Får nesten ikke tid til familien lenger
Synd
Men prosjektene tar all min tid
En kollega sa til meg at hun har begynt å meditere
Det har visst gitt god effekt for henne
Flott, sa jeg
Selv må jeg nok utsette tanken på slike ting

"Du er nå....nummer to i køen"

Legen var litt bekymret over blodtrykket mitt
Anbefalte meg å bli mer fysisk aktiv
Fikk medisin og gode råd om livsførsel
Kjøpte joggesko på veien hjem
De står i skapet, ubrukt, ser du
God plass til det meste der, nå
Kona dro sin kos i november
Lei av alt fraværet, sa hun

"Du er nå...nummer en i køen"

Ferien på Kos ble alt annet enn
Ja, unnskyld det billige ordspillet - kos!
Krangelen med Bente kostet meg samværet
Med jentene for denne gang
Merket brystsmerter og ubehag rett før jul
Døden? Nei, vet du hva, pessimist er jeg ikke!
Har da tenkt å leve til jeg blir 80, minst

"Det er din tur nå...."

I katedralen

I mengden av tilbedere møyer du deg framover langsmed hyllene
Og finner offergavene pent oppstilt i påvente av dine andektige fingre
I ærbødig stemning studerer du tilbudsvarene ved de mange altrene
Og tenner røkelsen i ditt kjøpelystne hjerte

Og i prosesjonen av de kredittfryktige messer du langsomt din trosbekjennelse
Mens pilegrimsstrømmen nå langsomt, nå hastig, søker kassererens nattverdskalk
Og midt under stripekodeleserens monotone postludium bærer du dine offergaver
Vel fornøyd og lykkelig over å hå fått skue din guds herligheter

Politikeren (foran valget)

Halvveis dølgt av pengehaugen
Sitter den flittige politikeren
Og pusser ivrig på de nyeste myntene
Og mens tankene virrer og summer
Gjenlyder det uavlatelig av hardt, metallisk regn
Politikeren kvepper brått der hun sitter
Skrår blikket opp mot toppen av haugen
Og lar et langtrukkent sukk ikles ord:

"Mer. Ustanselig mer. Bare mer. Idel mer!
Når skal det da ta slutt!"

Og uten forvarsel reiser politikeren seg
Rister av seg ansamlingen av skittengyllent gullstøv
Og trasker ut i det falmende skinnet fra den synkende høstsola

"Om bare jeg kunne fange en av disse gylne lyssporene
Om jeg en gang kunne eie den varmen de gir
Da ville jeg samle dem varsomt i ord og toner
Og reise verden rundt og kaste dem i alle himmelretninger

Spre dem! Spre dem! Og se dem formere seg vilt og uhindret
Vekke nytt liv i slummens sterile ørken av nedtråkkede drømmer
Spre dem! Spre dem! Og se solens spillende avkom konsentrere sin kraft
I et mektig, løssluppent angrep
Og fordrive håpløshetens skumringståke!

Men våger jeg?"

Det synges en sang

Det synges en sang her inne
Dypt inne i hjertets irrganger
En sang med brå vendinger fra dur og til moll
Og fra moll og til dur igjen

Sangen toner stille fram
Med en puls helt sin egen
Tidvis forstummer den helt
Når hverdagssysler våkner

Men stenger jeg ståket ute
Om jeg lytter årvåkent
Sporer jeg påny de stigende og svinnende
De såre og svalende
Toner som sangen etterlater seg

Og om enn ennå skjørt og til tider vagt
Stiger håpet opp i meg:
Vi skal ses igjen, vi skal.....

Gafur Yusupov

Brått kom håndheverne av urettens lover for å frata deg det du holder mest av
Sittende i din rullestol, urørlig, måtte du lytte til anklagene despotens håndlangere hadde pønsket ut
Du, den vergeløse og husbundne, var med ett blitt en trussel mot rikets sikkerhet
Var det uventet, Gafur Yusupov, eller ante det deg at du ville bli straffet for din tros skyld?

Verden vet, du tause troende, og verden vil få vite at den sterke ikke sitter i palasset i Tasjkent
Din Beskytter evner å holde oppe motet i deg, slik at du ikke overgir ditt urokkelige håp
For vel kan de urettmessig frata deg din Bibel, Gafur Yusupov, men de kan ikke rane din ranke overbevisning
De som bruker jernhandsken mot deg er maktesløse mot dine stille bønner

Vel kan han benekte, den selvbestaltede diktator, at folket hans knuges under hans egne maktambisjoner
Vel kan han, Islam Karimov, fortsatt bygge sitt kneisende imperium på leirføtter
Vel sitter dissenteren Gafur Yusupov fortsatt lenket til sin rullestol
Men det er ikke den beinløse som først vil vakle og falle når friheten når Usbekistans hjerte

Kort apropos

Du får drømmejobben du alltid har traktet etter
Du gjør de riktige investeringene og blir ustyrtelig rik
Du treffer og gifter deg med en vakker og velutdannet kvinne
Du inngår i vennekretsen til de andre pengesterke og øvrige samfunnstopper
Du får designerbarn med professsor-intelligens og toppidrettsutøver-evner
Du anskaffer villa, stor fritidsbolig i utlandet og lystyacht
Du kan reise til all verdens land og nyter det beste de har å by på
Du kan kjøpe tjenester av de beste leger og advokater
Du mottar priser og utmerkelser for det samfunnsnyttige arbeidet du gjør
Du prises opp i sky for dine store donasjoner til verdige formål
Du har alt du trenger til en trygg og ubekymret alderdom

Kan du kjøpe udødelighet også?
Kan du erverve immunitet mot smerte og svik?
Kan du bruke ditt nettverk av rike og mektige til å sikre deg mot skuffelser?
Kan du designe etterkommere som vil leve opp til alle dine forventninger?
Kan du sikre deg mot plutselig og ukjent sykdom?

Kan du dempe vondskapen utenfor med dine gjerder og alarmer?
Kan du mette den som sulter med dine nyttårstaler og høytidsstemte løfter?
Kan du ofre deg for den skyldige slik at han går fri?
Kan du demme opp for de grådiges herjinger i verdensøkonomien?'
Kan du gi alle svarene til dem som spør?

-

Det er ikke
bare din lykke
det gjelder,
vet du

Rekviem for en fredag

Rekviem
Ingen samtale står på vent
Ingen gjenkjenningens vanestukne hilsen lyder i kveld
Ingen ivrig hånd som griper i brått oppvåket forventning

Rekviem
I hodet lever erindringene som svinnende skygger
Hverdagskledde minnebilder er alt som er igjen
Av det vi eide sammen dekket bak et teppe av skjør fortrolighet

Rekviem
Kan vi bygge en bro fra deg til meg?
Kan jeg nå fram med min ulmende lengsel, mitt trassige savn?
Kan du høre meg - nå?

Moffen (bestefar)

En kvart potet ligger igjen på middagstallerkenen
Og den gamle mannen tørker seg vel tilfreds om munnen
Før han med et takknemlig blikk reiser seg fra stolen

Han tusler inn i den skumringsfylte stua
Og griper rutinemessig etter den slitte kortstokken for å legge ennå en kabal
Før han sin vane tro en halv time seinere slår på fjernsynet

Dette er hans hus, dette er hans borg
Dette er frukten av hans - og hennes - strev
Dette er hans høst, dette er en stille venting
På noe bedre

Den lange vegen

Jeg trodde jeg hadde kommet til veis ende
Da jeg endelig stavret opp den siste bakketoppen
Med svetten drivende nedover ryggen
Som var det bloddråper vindens piskeslag tvang fram

Men resignert måtte jeg konstatere at ennå
Lå der kilometer etter kilometer med buktende, bølgende veg
Som sol og snø og skodde hadde besøkt før meg
Som for å viske ut hvert vegmerke, hver stripe, hvert spor

Og inn i dette konturløse landskapet seg jeg uten motstand
Fordi jeg ikke maktet å vende om, ikke evnet å snu det ryggen
Trass i tørst og hunger som bydende og bedende skrek til:
Gå ikke lenger, du klarer det ikke; det er deg for mye!

Men i tanken spilte håpet ennå en gang sine trassige toner
Og lokket og dro syresprengte bein framover, skritt for skritt
Og hundset av erfaringens demoner strevde jeg meg over bakkekammen
Og kjente en flakkende bris kjærtegne ansiktet mitt, mildt og varsomt

Kanhende svaret ligger og venter på meg der framme
I lunden av ensomme bjørketrær som beskyttende favner om
Denne enkle plassen med et bord og en benk
Dette foraktede stedet hvor kroppen kan finne litt legende hvile?

Øyeblikket

Jeg spankulerte forbi deg
Unnselig og lite innydende som du var
Enset ikke muligheten
For et kjærkomment møte
Med det ukjente

Hva jeg tapte
Kan jeg aldri få vite
Men de sa du
Var fin

Asfaltrose

Vever og svakelig skjøt du knopp allikevel
Skjønt du ikke ble levnet store sjanser der du sto
Men ubesværet av spådommen erobret du dagslyset
Og vant deg en vei gjennom asfalten

Væpnet med nyfikenheten strebet du mot himmelhvelvingen
Og lot deg nære av jordsmonnet øyet ikke kunne fange
Og selv om sommeren sved og vinteren klorte sin arr
Bøyde aldri den sevjesterke stilken av, brakk aldri i vinden

Men nettopp da knoppen skulle springe ut
Nettopp da all din lønndomsinnbydende vårprakt skulle avsløres
Seg du brått og ubønnhørlig sammen
Omgitt av andre livsgrønne asfaltvekster

En annen hånd plukket deg varsomt opp, asfaltrose
Og plantet deg i en annen hage vi knapt kan skimte

Lev!
Bli ny!
Og la en annen sol forløse skjønnheten vi ikke rakk å se

(Skrevet til minne om Andreas Salvesen, 1992-2009, en av Guds mange fargespredere i blant oss)

Gi meg et lysglimt

Om enn aldri så lite
Så gi meg et glimt
Jeg ber ikke om kaskader av lys
Som ekspanderer, ute av kontroll

Gi meg heller en liten gnist
Et lite glør i den ulmende askehaugen
Slik at når vinden streifer bortom
Så vil det ravnsvarte sprekke

Og fram fra de tapte flammers gravhaug
Vil det plire en ildtunge
Nyfødt og sårbar
Men en lysbærer like fullt
Som vekker håpet i meg

Om morgengry

In absentia

Kopp, asjett og tallerken plasseres varsomt oppå festduken
Og en lettere falmet 17.mai-serviett danderes av krumme fingre
Krystallglasset gjør også sin årlige entre i denne skjøre høytidsstund
Hvor gammelt fravær skal markeres ennå en stille gang
Dessertskjeen av rent, vanemessig pusset sølv hviler ubrukt
Og kaffekannen gjemmer godt på sin halvlunkne drikk

Et smørbrød med julesylt utgått på dato venter på kjøkkendisken
Stablet opp ved siden av en flaske eplecider uten etikett
Og med gårsdagens smil om de rynkede munnvikene
Stavrer den krumbøyde seg over dørkarmen inn i dagligstuen
Med møye senker hun kroppen ned på stolsetet
Mens hun fester blikket på bordkortet skrevet med sirlig skrift:

In absentia

Frelseren fra Illinois

"I have a dream"
Sa borgerrettslederen Martin Luther King jr. i 1963
Der han sto foran folkehavet i Washington DC
De undertrykte krevde sin rett
En rett de ennå ikke hadde fått -
Hundre år etter the Emancipation Declaration -
Etterkommerne etter slavene på bomullsmarkene
I sydstatenes rasismebefengte tettsteder og byer

Han bar på drømmen, pastoren
Og fra fengselsscellen i Birmingham, Alabama,
Skrev han med ukuelig kraft og moralsk autoritet
Om negerens kår under urettens golde, ubarmhjertige sol
Om en kamp som ikke bare var slavenes egen
Men som angikk alle underkuede
Og de som hadde øyne og en villig hånd
Øyne til å se med og hender til å handle med
Svarte og hvite gikk med ham
To the Land of Promise

"I, too, have a dream"
Sa kanhende sønnen til utvekslingsstudenten fra Kenya
Han måtte ikke bøye ryggen under bomullballens århundretunge åk
Barack Hussein
Men stemmen fra Washingtons marsjerende i 1963 lød ennå levende
For den universitetsutdannede, politikeremnet, den ennå ikke tente stjernen:
"Den er ikke fullført ennå, den kampen jeg begynte
Marsjer med meg til DC en siste gang -
Til maktens korridorer, sønn
Der skal barna til slaveeierne fullende dine og mine ambisjoners marsj
Og gi oss maktens nøkler

Da kan vi sammen for aller siste gang
Løse fotlenkene og håndjernene uretten har viklet oss inn i
Og synge
"Free at last, thank God Almighty, free at last!"
Og så kan vi da til slutt endelig nyte vår frihets fulle vår
Frie til å stemme, frie til å velge
En av våre egne

"Gentlemen! I give you the 44'th President of the USA"

Monument - tredje del

Som en fremmed i farsbyen trasker jeg sorgtung opp fortauskanter
Jeg har fotfulgt med langt større glede før
Med nyinnkjøpt lommelykt, en gravkrans og et gravlys
Tenker jeg tause, innestengte tanker mens den bistre kulden pisker

Det blir ingen dialog denne gangen
Ingen vemodigmunter passiar over en kopp rykende fersk kaffe og en Albykringle
Ingen glimt av barndommens rike av tilbakelagt tid
Ingen utveksling av resirkulerte hverdagsfraser på en blomsteromkranset altan

En tre måneder gammel grav og en nyoppsatt gravstein er det som møter meg
Og ikke en åpen favn som alltid før
Selv ikke lyset fra lampene langsmed stien evner å ramme vintermørket
Som tar meg med kraft, og bryter meg ned i knestående
Der jeg tenner gravlyset og tafatt prøver å gjøre det grå monumentet
Mer innbydende

Og mens oppdemmet nedstemthet får fritt leide ut tårekanalene
Dimmes det spede lysglimtet av tristessen fra omgivelsene
Og brokker av kraftløse protester stiger opp mot en himmel
Som ikke gjengjelder med så mye som en trøstens stavelse

Mekanisk innpreget står navnet ditt og to datoer der
På denne barrieren som sykdommen og døden har reist mellom deg og meg
Og midt i uvissheten håper jeg et bydende rop fra atmosfæren
En dag skal reversere virkningen av sorgens og savnets stadige tortur

Og at denne trøsteløshetens lund med sine melankoliens grusavenyer
Etter et oppstandelsens eksplosive øyeblikk
Skal bevitne en leikaring med dansende som lykkelig griper om sine kjære
I en fest som helt utvisker minnet om en lang og tynende atskillelse