Som en fremmed i farsbyen trasker jeg sorgtung opp fortauskanter
Jeg har fotfulgt med langt større glede før
Med nyinnkjøpt lommelykt, en gravkrans og et gravlys
Tenker jeg tause, innestengte tanker mens den bistre kulden pisker
Det blir ingen dialog denne gangen
Ingen vemodigmunter passiar over en kopp rykende fersk kaffe og en Albykringle
Ingen glimt av barndommens rike av tilbakelagt tid
Ingen utveksling av resirkulerte hverdagsfraser på en blomsteromkranset altan
En tre måneder gammel grav og en nyoppsatt gravstein er det som møter meg
Og ikke en åpen favn som alltid før
Selv ikke lyset fra lampene langsmed stien evner å ramme vintermørket
Som tar meg med kraft, og bryter meg ned i knestående
Der jeg tenner gravlyset og tafatt prøver å gjøre det grå monumentet
Mer innbydende
Og mens oppdemmet nedstemthet får fritt leide ut tårekanalene
Dimmes det spede lysglimtet av tristessen fra omgivelsene
Og brokker av kraftløse protester stiger opp mot en himmel
Som ikke gjengjelder med så mye som en trøstens stavelse
Mekanisk innpreget står navnet ditt og to datoer der
På denne barrieren som sykdommen og døden har reist mellom deg og meg
Og midt i uvissheten håper jeg et bydende rop fra atmosfæren
En dag skal reversere virkningen av sorgens og savnets stadige tortur
Og at denne trøsteløshetens lund med sine melankoliens grusavenyer
Etter et oppstandelsens eksplosive øyeblikk
Skal bevitne en leikaring med dansende som lykkelig griper om sine kjære
I en fest som helt utvisker minnet om en lang og tynende atskillelse
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar