In absentia

Kopp, asjett og tallerken plasseres varsomt oppå festduken
Og en lettere falmet 17.mai-serviett danderes av krumme fingre
Krystallglasset gjør også sin årlige entre i denne skjøre høytidsstund
Hvor gammelt fravær skal markeres ennå en stille gang
Dessertskjeen av rent, vanemessig pusset sølv hviler ubrukt
Og kaffekannen gjemmer godt på sin halvlunkne drikk

Et smørbrød med julesylt utgått på dato venter på kjøkkendisken
Stablet opp ved siden av en flaske eplecider uten etikett
Og med gårsdagens smil om de rynkede munnvikene
Stavrer den krumbøyde seg over dørkarmen inn i dagligstuen
Med møye senker hun kroppen ned på stolsetet
Mens hun fester blikket på bordkortet skrevet med sirlig skrift:

In absentia

Frelseren fra Illinois

"I have a dream"
Sa borgerrettslederen Martin Luther King jr. i 1963
Der han sto foran folkehavet i Washington DC
De undertrykte krevde sin rett
En rett de ennå ikke hadde fått -
Hundre år etter the Emancipation Declaration -
Etterkommerne etter slavene på bomullsmarkene
I sydstatenes rasismebefengte tettsteder og byer

Han bar på drømmen, pastoren
Og fra fengselsscellen i Birmingham, Alabama,
Skrev han med ukuelig kraft og moralsk autoritet
Om negerens kår under urettens golde, ubarmhjertige sol
Om en kamp som ikke bare var slavenes egen
Men som angikk alle underkuede
Og de som hadde øyne og en villig hånd
Øyne til å se med og hender til å handle med
Svarte og hvite gikk med ham
To the Land of Promise

"I, too, have a dream"
Sa kanhende sønnen til utvekslingsstudenten fra Kenya
Han måtte ikke bøye ryggen under bomullballens århundretunge åk
Barack Hussein
Men stemmen fra Washingtons marsjerende i 1963 lød ennå levende
For den universitetsutdannede, politikeremnet, den ennå ikke tente stjernen:
"Den er ikke fullført ennå, den kampen jeg begynte
Marsjer med meg til DC en siste gang -
Til maktens korridorer, sønn
Der skal barna til slaveeierne fullende dine og mine ambisjoners marsj
Og gi oss maktens nøkler

Da kan vi sammen for aller siste gang
Løse fotlenkene og håndjernene uretten har viklet oss inn i
Og synge
"Free at last, thank God Almighty, free at last!"
Og så kan vi da til slutt endelig nyte vår frihets fulle vår
Frie til å stemme, frie til å velge
En av våre egne

"Gentlemen! I give you the 44'th President of the USA"

Monument - tredje del

Som en fremmed i farsbyen trasker jeg sorgtung opp fortauskanter
Jeg har fotfulgt med langt større glede før
Med nyinnkjøpt lommelykt, en gravkrans og et gravlys
Tenker jeg tause, innestengte tanker mens den bistre kulden pisker

Det blir ingen dialog denne gangen
Ingen vemodigmunter passiar over en kopp rykende fersk kaffe og en Albykringle
Ingen glimt av barndommens rike av tilbakelagt tid
Ingen utveksling av resirkulerte hverdagsfraser på en blomsteromkranset altan

En tre måneder gammel grav og en nyoppsatt gravstein er det som møter meg
Og ikke en åpen favn som alltid før
Selv ikke lyset fra lampene langsmed stien evner å ramme vintermørket
Som tar meg med kraft, og bryter meg ned i knestående
Der jeg tenner gravlyset og tafatt prøver å gjøre det grå monumentet
Mer innbydende

Og mens oppdemmet nedstemthet får fritt leide ut tårekanalene
Dimmes det spede lysglimtet av tristessen fra omgivelsene
Og brokker av kraftløse protester stiger opp mot en himmel
Som ikke gjengjelder med så mye som en trøstens stavelse

Mekanisk innpreget står navnet ditt og to datoer der
På denne barrieren som sykdommen og døden har reist mellom deg og meg
Og midt i uvissheten håper jeg et bydende rop fra atmosfæren
En dag skal reversere virkningen av sorgens og savnets stadige tortur

Og at denne trøsteløshetens lund med sine melankoliens grusavenyer
Etter et oppstandelsens eksplosive øyeblikk
Skal bevitne en leikaring med dansende som lykkelig griper om sine kjære
I en fest som helt utvisker minnet om en lang og tynende atskillelse