Presens

Med armene tett omslynget om deg
Mens jeg kjenner angen fra hud og hår
Kjenner jeg at det er noe godt i livet
Det jeg kan dele med deg her og nå

I morgen er øyeblikket borte
I morgen er det bare erindringens fattige trøst
Igjen

Preteritum

Jeg står ved en stein jeg har skuet mange ganger før
Den står støtt på rekke kledd i kulde og snø
Risset inn i granittens harde overflate står et navn
Jeg forbinder med blod og hud, med latter og med tårer

Med lite annet enn en forknytt monolog maner jeg fram
Et ansikt jeg nekter å gi slipp på, et ansikt som ikles skrømtets form
En stemme anes fjernt et sted i minnenes golde landskap
Men den makter ikke å bryte stillheten som omslutter meg

I et fånyttens viljesprang strekker jeg meg ut etter det forgangne
Men vet det lite nytter å prøve å omskape preteritum til presens
For i denne desemberkvelden skjønner jeg ennå tydeligere
At den veien du har gått skal jeg selv trå en ensom gang

Venter du på meg da?

Beskjed til en liberal teolog

Hva har du igjen
Teolog?


Du har forlengst avskrevet
Alt


Myter og fabler 
Sier du?


Religiøs propaganda for 
De lettlurte?


Godt at vi har dine overlegne
Tanker


Godt at du har revet vekk forhenget av
Uvitenhet


Fryd deg over din vitenskaps mange
Framskritt


For det du etterlater er
Ingenting


Ingenting å tro på
Ingenting å dø for
Ingenting å samle på
Ingenting å gi de fattige i ånden


Så da, 
Teolog


Krøller jeg deg sammen som 
Papir


Og kaster deg bort som
Søppel


Det er visst alt du duger til

Ørkenhjerte

Med triumfens mine langs tragediens stier
Går ørkenkrigeren der med sitt ørkenhjerte
Brisker seg med sine ørkenkrefter
Og marsjerer ubønnhørlig mot sin neste ørkenhandling

Ved en nedsarvet pult sitter en nedtynget liten pike
Gjentar troskyldig lærerens messende setninger
Mens hun dagdrømmer om en framtid uten miner
Mens hun stilltiende frykter ørkentilværelsens håndlangere

Hva er det du vil, Taliban-kriger?
Hvilke forhåpninger skal du knuse i dag?
Hvilken dødbringende sky skal du utløse?
Hvilke små munner skal du stilne?

Du mestrer kun ett språk, Ørkenhjerte
Ditt vokabular kjenner kun ødeleggelsens gloser
Dine never kan ikke kjærtegne eller trøste
Knyttet som de er omkring stein eller håndgranat

Allikevel strider du fanatisk for din visjon
Om et ørkensamfunn i en ørkenstillhet
Hvor kvinner lenkes sammen i sine ørkenfengsler
Og du fritt kan leve etter ditt
Ørkenhjerte

Ser du den sønderknuste pulten, Ørkenkriger?
Ser du de løsrevne lemmene innhyllet i støvet?
Kjenner du overhodet medynk med dine blodstenkte søstre?
Kjenner du smerten som pinte deres siste åndedrag?

Med triumfens mine langs tragediens stier
Går ørkenkrigeren der med sitt ørkenhjerte
Med ørkengledens tilstivnede smil
Og marsjerer ubønnhørlig - mot hva?

Quo vadis?

Du sier du vil være fri
Fri til å velge din egen veg
Fint det
Men vet du hvor du skal?

Regler og bud er det mange av
Hevder du
Du vil ikke la deg svinebinde av dem
Du vil frigjøre deg helt
Høres fint ut

Men hva vil du ha i stedet?
Hva skal være ditt kompass i livet
Når du gir deg nihilismen i vold?

Skal du følge linen helt ut
Eller tar du forbehold
Og er åpen for retur
Om friheten skulle bli for tung å bære?

Håper du har planlagt dette godt
For det er ikke lett å gå
Der ingen andre har gått før deg

Liten stemme

Morgenstillheten revnes i to av ditt impulsive, instinktive tonenedslag
Og fargene rundt deg suges inn i ditt nærværs svarte hull
Jeg er med ett i din strupes vold, ditt øyeblikks allmakt
Og villig vifter jeg i hemmelighet det hvite flagget
Og legger villig ned mine våpen i bytte for din legende tonebalsam


Du lille spurv!


Jeg står der rammet - ikke av et lynnedslag, men av det vakre 

Din stemme er kanskje liten, men av din sang er jeg fanget og beleiret

Kom hærta meg, du foraktede og oversette, du min maidags skjønne medskapning
Jeg er i denne timen ene og alene - din.

Haiti - år null

Kanskje reiser du deg en dag, Haiti
Opp av betongens kalde grav


Kanskje du kler deg i ny livsvilje, Haiti
Og trosser de martrende minnene om død


Kanskje ser du deg begjærlig omkring, Haiti
Etter roser og liljekonvaller midt i støvhavet


Kanskje vil dine brødre omkring deg åpne dørene for deg, Haiti
Og uten ergrelser og bitterhet trår du den røde løperen ut mot


Friheten

Lys i tunnellen

Jeg vet ikke
Hvordan jeg kom inn
Brått var jeg her
Omringet og innesluttet av to dystre vegger
Og den kalde, ugjestmilde skumringen


Alene


Ropene rikosjetterte
Nedover tunnellgangen
Og druknet i asfaltstøv og det sprukne veidekket
Ingen andre vitner
Til min aldrende ensomhet


Alene


Næret av halstarrig håp
Og nøret av fønvindens lekne blaff
Trosset jeg alenegangens bør
Og erobret hver meter med motstand
Uten oppmuntrende tilrop


Alene


Forestill deg gledens arrbefengte ansikt
Som ordløst dro i meg
Talte til meg om nye stunder i solhavet
Om leken dans på nyslått eng
Omgitt av leende, nyfødte dager


Ikke lenger alene

Mine våpen

Mine våpen
Er ord

Skarpe
Forsonlige
Avslørende
Gjennomtrengende

Mine våpen
Dreper ikke