Jeg står ved en stein jeg har skuet mange ganger før
Den står støtt på rekke kledd i kulde og snø
Risset inn i granittens harde overflate står et navn
Jeg forbinder med blod og hud, med latter og med tårer
Med lite annet enn en forknytt monolog maner jeg fram
Et ansikt jeg nekter å gi slipp på, et ansikt som ikles skrømtets form
En stemme anes fjernt et sted i minnenes golde landskap
Men den makter ikke å bryte stillheten som omslutter meg
I et fånyttens viljesprang strekker jeg meg ut etter det forgangne
Men vet det lite nytter å prøve å omskape preteritum til presens
For i denne desemberkvelden skjønner jeg ennå tydeligere
At den veien du har gått skal jeg selv trå en ensom gang
Venter du på meg da?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar