Savn midt i en høytid

Det er jul, pappa
Vet du det der du er?
Det er jul
Og for en gangs skyld
Krydres dagene av snøens
Kalde og skjermende nærvær

Vi spiser og drikker
Det vi makter
Riktig mesker oss i høytidens
Forventede overflod

I går pakket vi opp pakkene
Og kunne glede oss over
Forventninger som ble møtt
Og barnelengsler som ble innfridd
Det var en deilig kveld, pappa
En av de du visste å sette pris på

Men jeg kunne ikke dele dem
Med deg
Alle de små trivielle juletingene og
Juleminnene som aldri nådde
Utenom vår enge, lille krets
Alle de kjærkomne bagatellene
Og resirkulerte gullkornene

Det er når jeg setter meg ned
At savnet og følelsene når meg i kapp
Jeg prøver egentlig ikke å flykte
Men jeg stenger dem ute når
Det ikke passer at de trenger opp
Til overflaten

Vet du at det er jul?
Det kan være feiringen er en ubrutt
Livssirkel der du er
Kan det være at de støre øyeblikkene
Kretser i hverandre
Og at fryden ikke har noen begynnelse
Eller slutt?

Jeg er ikke barnet som trenger
Din trøst etter et fall på isen
Jeg er sønnen som savner den sedvanlige
Stemmen i den andre enden av røret
Jeg er den julefeirende som
Savner juledagspraten

Vet du at det er jul der du er?
Det er lenge siden vi gav hverandre gaver
Jeg har ikke noe å overlevere deg nå heller
Bare et lutfattig savn
Bare en hamrende tomhet
Bare en salt, stusselig tåre på kinnet

God jul, allikevel, pappa

Factum est

Skyldige
Det var dommen over oss
Ingen bortforklaringer
Ingen uheldige omstendigheter å vise til
Skyldige
Ganske enkelt
Ganske så endelig

Men før dommen ble satt ut i livet
Før sviket
Før opprøret
Før tiden
Satt du i treenig toppmøte
Og med kjærlighetens og nådens brede pensel
Ble straffen og soningen pålagt en annen
Enn oss

Uten selv å kunne diktere vilkårene
Eller ane noe om hvordan retten skulle settes ut i livet
Uten å vite at vi var tiltenkt forvalteroppdraget
Uten å ense at vi var i dine tanker før vi tenkte en selv
Da

Ble det vedtatt å la en uskyldig dø for de manges overtredelser
Ble generasjoner av forbryteres liv skånet før de var unnfanget
Ble det uhørte uttalt uten at noe øre kunne lytte selv i smug

Da
Steg guddommen fram og lovet å ikle seg en menneskekropp
Sønnen bøyde seg for sin Fars vilje
Og i forkunnskap om alle hatefulle planer mot Hans eget liv
Og en forkastelse av tilgivelse og fred
Sverget Han å være lydig
Sverget ved seg selv å fullføre
Gjerningen som alene kunne sone brottet
Gjerningen som kunne forsone og lege

Men hvorfor, Konge?
Det ville da være langt enklere å utrydde de falne
Og med retten på sin side kortslutte alt degenerert liv?
Hvorfor tok du på deg den kolossale byrden
Av myrderier, svik, brutalitet og undertrykkelse?
Du hadde alt i deg selv
Trengte ikke til noe
Hadde ikke noe behov som ikke var oppfylt allerede

Du hadde ikke behøvd å gi slipp for en tid
All majestet, all kongeverdighet
Allikevel -

Du var villig til å stige ned i dødelighet
Og bo blant forfallets trassige folkemasser
Du klev over en barriere ingen av oss kunne forsere
Du kom fra et lys ingen av oss kan observere og overleve
Du tilbakela en distanse som bare kjærlighet kunne reise

Du kom
Ikke i styrke
Ikke i prakt
Ikke vel bevoktet av dine soldater
Ikke æret av maktens representanter
Ikke forstått
Ikke elsket av enhver
Ikke i komfort og ødsel luksus

En baby i et matfat brukt av simple krøttere
En forsvarsløs skapning og allikevel Skaper av alt
Et påbegynt liv som kom fra evighet
Inn i en usikker og blodig tid
Det var deg
Den gang

For, Konge
Ett er sikkert
Det var ikke med nederlagets duknakke du returnerte
Til de omgivelser som bare du fullt ut kunne erkjenne
Det var en annen krans enn Cæsars laurbær du bar
Da alt du kom for var fullført
Og retten vunnet
For oss
Av himmelen på jord