Jeg trodde du hadde glemt meg
Men her er du
Glaner på de linjene jeg har etterlatt meg
Kom, da vel
Bli med inn i tankene mine
Lek med meg - fortumlet av fantasiens vårforløste virkelighet
Lek med meg - yr av forventning over den skapersommer som kommer
Lek med meg - og vit at for ordene gjelder ingen vinterkulde
Her er jeg igjen
Kom, da vel
Bli med inn.....
søndag 15. september 2013
søndag 3. februar 2013
Et ord
Et ord fra deg
Kan snu det meste opp ned
Det kan så vekst der det er næringsfattig jord
Det kan løsne initiativet fra sin hemmende forankring
Det kan tråkke nye stier i en jungel av gamle ideer
Det kan kvikke opp midt i prøvelsens stikkende solstråler
Det kan få hjertet til å slå fortere i ren begeistring over en ny, uventet impuls
Det kan få ansiktet til å mildne av et trøstens ord, servert uten anklagens harde brodd
Det kan få hånda mi til å streife borti kinnet ditt i et hjertefølt kjærtegn
Det kan
Så mye
Så si noe da!
Jeg venter fortsatt.
Kan snu det meste opp ned
Det kan så vekst der det er næringsfattig jord
Det kan løsne initiativet fra sin hemmende forankring
Det kan tråkke nye stier i en jungel av gamle ideer
Det kan kvikke opp midt i prøvelsens stikkende solstråler
Det kan få hjertet til å slå fortere i ren begeistring over en ny, uventet impuls
Det kan få ansiktet til å mildne av et trøstens ord, servert uten anklagens harde brodd
Det kan få hånda mi til å streife borti kinnet ditt i et hjertefølt kjærtegn
Det kan
Så mye
Så si noe da!
Jeg venter fortsatt.
tirsdag 8. januar 2013
Olav - en elegi om en 12-åring
Jeg leser nyhetene med hjertet nå for dagen
Og kjenner tårene renne om kapp med blodstrømmen der inne
Ikke latteren, men sukket, buldrer stemningssterkt
Og avmaktens nærvær avløser vantroens
Ikke svarene, men spørsmålene, marsjerer ubønnhørlig i rekke
Men uten å varsle noe annet enn livets tause protest
Mot dødens taktfaste rop: Mer! Jeg vil ha mer!
Og den svalende pust som håpet innimellom blåser vår vei
Blir bryskt forvist av stål og glass
Noen ganger blir dagene bare så alt for korte
Og kjenner tårene renne om kapp med blodstrømmen der inne
Ikke latteren, men sukket, buldrer stemningssterkt
Og avmaktens nærvær avløser vantroens
Ikke svarene, men spørsmålene, marsjerer ubønnhørlig i rekke
Men uten å varsle noe annet enn livets tause protest
Mot dødens taktfaste rop: Mer! Jeg vil ha mer!
Og den svalende pust som håpet innimellom blåser vår vei
Blir bryskt forvist av stål og glass
Noen ganger blir dagene bare så alt for korte
Abonner på:
Innlegg (Atom)