Med triumfens mine langs tragediens stier
Går ørkenkrigeren der med sitt ørkenhjerte
Brisker seg med sine ørkenkrefter
Og marsjerer ubønnhørlig mot sin neste ørkenhandling
Ved en nedsarvet pult sitter en nedtynget liten pike
Gjentar troskyldig lærerens messende setninger
Mens hun dagdrømmer om en framtid uten miner
Mens hun stilltiende frykter ørkentilværelsens håndlangere
Hva er det du vil, Taliban-kriger?
Hvilke forhåpninger skal du knuse i dag?
Hvilken dødbringende sky skal du utløse?
Hvilke små munner skal du stilne?
Du mestrer kun ett språk, Ørkenhjerte
Ditt vokabular kjenner kun ødeleggelsens gloser
Dine never kan ikke kjærtegne eller trøste
Knyttet som de er omkring stein eller håndgranat
Allikevel strider du fanatisk for din visjon
Om et ørkensamfunn i en ørkenstillhet
Hvor kvinner lenkes sammen i sine ørkenfengsler
Og du fritt kan leve etter ditt
Ørkenhjerte
Ser du den sønderknuste pulten, Ørkenkriger?
Ser du de løsrevne lemmene innhyllet i støvet?
Kjenner du overhodet medynk med dine blodstenkte søstre?
Kjenner du smerten som pinte deres siste åndedrag?
Med triumfens mine langs tragediens stier
Går ørkenkrigeren der med sitt ørkenhjerte
Med ørkengledens tilstivnede smil
Og marsjerer ubønnhørlig - mot hva?
