Asfaltrose

Vever og svakelig skjøt du knopp allikevel
Skjønt du ikke ble levnet store sjanser der du sto
Men ubesværet av spådommen erobret du dagslyset
Og vant deg en vei gjennom asfalten

Væpnet med nyfikenheten strebet du mot himmelhvelvingen
Og lot deg nære av jordsmonnet øyet ikke kunne fange
Og selv om sommeren sved og vinteren klorte sin arr
Bøyde aldri den sevjesterke stilken av, brakk aldri i vinden

Men nettopp da knoppen skulle springe ut
Nettopp da all din lønndomsinnbydende vårprakt skulle avsløres
Seg du brått og ubønnhørlig sammen
Omgitt av andre livsgrønne asfaltvekster

En annen hånd plukket deg varsomt opp, asfaltrose
Og plantet deg i en annen hage vi knapt kan skimte

Lev!
Bli ny!
Og la en annen sol forløse skjønnheten vi ikke rakk å se

(Skrevet til minne om Andreas Salvesen, 1992-2009, en av Guds mange fargespredere i blant oss)

Gi meg et lysglimt

Om enn aldri så lite
Så gi meg et glimt
Jeg ber ikke om kaskader av lys
Som ekspanderer, ute av kontroll

Gi meg heller en liten gnist
Et lite glør i den ulmende askehaugen
Slik at når vinden streifer bortom
Så vil det ravnsvarte sprekke

Og fram fra de tapte flammers gravhaug
Vil det plire en ildtunge
Nyfødt og sårbar
Men en lysbærer like fullt
Som vekker håpet i meg

Om morgengry