Opus & Epos

400 timer

2012-01-22T03:30:00.000-08:00

Hadde dagen kunnet ødsle med sine timer og minutter
Skulle jeg elsket deg mer og på mange andre slags vis
Skulle jeg våket over hvert ord mens vi samtalte fortrolig
Skulle jeg reist med deg til de fjerneste drømmer
Skulle jeg lyttet inngående til din sjels dypeste hemmeligheter
Skulle jeg unngått å overse tegnene i ditt ansikt
Skulle jeg vist deg den oppmerksomhet som gjenskaper gløden
Skulle jeg uthvilt og forfrisket hengitt meg til ditt favntak
Skulle jeg visst å bevare det som glapp ut av den tid vi hadde

Godt nytt år?

2012-01-16T11:20:00.000-08:00

Blir det et godt nytt år i år,
eller blir det bare det gamle om igjen -
i ny forpakning?

Blir det nye tak og nytt mot,
eller har vi gitt opp før vi har begynt?

Har vi lært noe av i fjor,
eller må vi gjennom kverna en gang til,
før vi full av skrubbsår og kutt skotter opp
og ser en ny sol rødme forsiktig der oppe?

Jeg bare spør.

Reisen hit

2011-12-22T03:20:00.000-08:00

Det er stille i tronsalen
I åndeløs spenning lytter de
Himmelborgerne

Gud den allmektige proklamerer
Den treenige erklærer foran måpende ansikter
At Sønnen skal forlate herlighetens hjemstavn

De kan knapt fatte tanken:
Skal Skaperen bli del av det skapte?
Skal Allherskeren fornedre seg slik?

Ingen protester, ingen ytringer av misnøye
Bare en overveldende følelse av det ukjente
Hvorfor skal Gud bære smerten og straffen?

Er de så verdige Din omsorg og tilgivelse
At du foretar et slikt utenkelig sprang
Fra himmel til undetrykkelsens helvete?

Har du ikke sett hvordan de spotter deg?
Kjenner du ikke til deres løgner og svik?
Kastet du dem ikke ut av Paradiset den gangen?

Og nå - dette:
Å ikle seg en kropp?
Og nagles til et kors som en forbryter?

Herre, dette må da ikke hende deg!

A star is born

2011-12-01T12:01:00.001-08:00

Det finnes hundre milliarder galakser
Med hundre milliarder stjerner i hver av dem
Det finnes røde kjemper og brune dverger
Nøytronstjerner i rene hopetall
Nyfødte stjerner og eldgamle veteraner
Alle avgir lys av ulik styrke
Du kan se det med en stjernekikkert, vet du

Jeg vet om en annen type lys også
Det lyset gjør mer enn å bryte høstmørkets grep om ettermiddag og kveld
Det gjør mer enn å varme kalde kropper på en stjerneoppvarmet strand
Dette lyset tiner opp frosne hjerter
Og strålene fra det får døde drømmer til å spire igjen - og blomstre
Jeg har kjent virkningen av det selv
Da jeg kavet med angst og depresjon sivet det uvegerlig inn
Via sprekker og sår i sjelen fylte det opp tomrommet inni
Det var godt å merke at kraften i det ikke var svekket av tid og forgjengelighet

Jeg skal skinne selv en dag, en gang i fremtiden
Som et flomlys skal jeg kaste brede bånd med heldekkende lys rundt omkring
I et land ingen geograf har kunnet skildre
Skal jeg tindre i grensesprengende harmoni med millioner andre
Og som små stjerner skal vi fortrenge urmørket en gang for alle

Det er da de skal si om meg: A star is born

Stemmeseddelen

2011-09-12T10:58:00.000-07:00

Det er nå litt høytid, da
Trå besluttsomt inn i avlukket
Og fingre begynnende usikkert etter
En av de grå eller blå tause lappene

Det står ulike navn der
De fleste kjenner jeg ikke
Har aldri truffet dem selv
Men de står listet opp i stramt geledd
Forventningsfulle som barn på en juleaften

Her inne troner jeg som konge
Den ubestridte autoritet
Jeg velger og vraker med en skarpretters blyant
En bevegelse - og kongen har talt
En ugjenkallelig beslutning er tatt

Uten kappe og krone skrider jeg ut
Og hemmelighetfull tar jeg passet fram
Og får trygt konstatert at jeg er i manntallet
Et nikk og et taust smil
Og kongen abdiserer for to nye år

Anders Behring Breivik

2011-08-05T03:45:00.000-07:00

Du sier du er en korsfarer
Men du svinger kaldblodig ditt sverd
Og lar korset ligge igjen

Du hevder å ville redde vår sivilisasjon
Fra Muhammeds truende styrker
Må du drepe dem også?

Hvordan kan du være så villig
Til å ofre bare andres liv
Mens du sparer ditt eget?

Hvordan kan du så utvungent
La hevnens svøpe ramme dem
Som ikke hadde rammet deg?

Du sier du er en korsfarer
Men den som bar korset - også for deg
Bar det ikke for å hevne seg

Korsfareren i Jerusalem
Ba for sine fiender
Leget deres sår
Velsignet barna de bar fram
Tilga hatet

Hvordan våger du å sammenlikne deg med Ham?

Food for thought I

2011-06-27T04:07:00.000-07:00

The moment floats past me
Flickering possibilities - the best this dust has to offer
The beautiful and the sublime
Thhe dulcet and the enchanting
The luscious and the ecstatic

I am grasping for it
To observe and to comprehend
To listen and to allow myself to be filled
To taste and to allow myself to be satisfied

Oh, I love this life, too!

Andakt I

2011-06-27T03:50:00.000-07:00

Øyeblikket flyter forbi meg
Flimrende muligheter av det ypperste støvet kan by på
Det vakre og sublime
Det liflige og henrivende
Det sødmefylte og ekstatiske

Jeg griper etter det
For å observere og erkjenne
For å lytte og la meg oppfylle
For å smake og la meg tilfredsstille

Å, jeg elsker også DETTE livet

Futurum

2011-01-16T10:14:00.000-08:00

Ennå ikke klok av fortidens feil
Ennå ikke med profetens glassklare visjon
Ennå ikke mett på tomhetens drømmer

Midt i dagens gjerningsmylder ser jeg etter deg
Midt i det omskiftelige og turbulente
Midt i sorg og glede, midt i hvile og strev

Ser jeg etter hånden som beveger
Ser jeg etter viljen som bøyer alle andres
Ser jeg etter kjærlighetens milde diktatur
Ser jeg etter tegnet som tenner håpet
Ser jeg etter stolte menneskers fall

Min Gud! Min Gud! Ikke forlat oss!

For dette er resultatet av skaperviljen
For dette er slagmarken etter brutte løfter og overmot
For dette er framtidens byggplass
For dette er det sted treet ble reist

Og dette er den fredløse slekt som venter på deg

Presens

2010-12-26T14:14:00.000-08:00

Med armene tett omslynget om deg
Mens jeg kjenner angen fra hud og hår
Kjenner jeg at det er noe godt i livet
Det jeg kan dele med deg her og nå

I morgen er øyeblikket borte
I morgen er det bare erindringens fattige trøst
Igjen

Preteritum

2010-12-06T11:05:00.000-08:00

Jeg står ved en stein jeg har skuet mange ganger før
Den står støtt på rekke kledd i kulde og snø
Risset inn i granittens harde overflate står et navn
Jeg forbinder med blod og hud, med latter og med tårer

Med lite annet enn en forknytt monolog maner jeg fram
Et ansikt jeg nekter å gi slipp på, et ansikt som ikles skrømtets form
En stemme anes fjernt et sted i minnenes golde landskap
Men den makter ikke å bryte stillheten som omslutter meg

I et fånyttens viljesprang strekker jeg meg ut etter det forgangne
Men vet det lite nytter å prøve å omskape preteritum til presens
For i denne desemberkvelden skjønner jeg ennå tydeligere
At den veien du har gått skal jeg selv trå en ensom gang

Venter du på meg da?

Beskjed til en liberal teolog

2010-10-03T12:15:00.000-07:00

Hva har du igjen
Teolog?

Du har forlengst avskrevet
Alt

Myter og fabler
Sier du?

Religiøs propaganda for
De lettlurte?

Godt at vi har dine overlegne
Tanker

Godt at du har revet vekk forhenget av
Uvitenhet

Fryd deg over din vitenskaps mange
Framskritt

For det du etterlater er
Ingenting

Ingenting å tro på
Ingenting å dø for
Ingenting å samle på
Ingenting å gi de fattige i ånden

Så da,
Teolog

Krøller jeg deg sammen som
Papir

Og kaster deg bort som
Søppel

Det er visst alt du duger til

Ørkenhjerte

2010-08-29T03:47:00.000-07:00

Med triumfens mine langs tragediens stier
Går ørkenkrigeren der med sitt ørkenhjerte
Brisker seg med sine ørkenkrefter
Og marsjerer ubønnhørlig mot sin neste ørkenhandling

Ved en nedsarvet pult sitter en nedtynget liten pike
Gjentar troskyldig lærerens messende setninger
Mens hun dagdrømmer om en framtid uten miner
Mens hun stilltiende frykter ørkentilværelsens håndlangere

Hva er det du vil, Taliban-kriger?
Hvilke forhåpninger skal du knuse i dag?
Hvilken dødbringende sky skal du utløse?
Hvilke små munner skal du stilne?

Du mestrer kun ett språk, Ørkenhjerte
Ditt vokabular kjenner kun ødeleggelsens gloser
Dine never kan ikke kjærtegne eller trøste
Knyttet som de er omkring stein eller håndgranat

Allikevel strider du fanatisk for din visjon
Om et ørkensamfunn i en ørkenstillhet
Hvor kvinner lenkes sammen i sine ørkenfengsler
Og du fritt kan leve etter ditt
Ørkenhjerte

Ser du den sønderknuste pulten, Ørkenkriger?
Ser du de løsrevne lemmene innhyllet i støvet?
Kjenner du overhodet medynk med dine blodstenkte søstre?
Kjenner du smerten som pinte deres siste åndedrag?

Med triumfens mine langs tragediens stier
Går ørkenkrigeren der med sitt ørkenhjerte
Med ørkengledens tilstivnede smil
Og marsjerer ubønnhørlig - mot hva?

Quo vadis?

2010-07-18T05:04:00.000-07:00

Du sier du vil være fri
Fri til å velge din egen veg
Fint det
Men vet du hvor du skal?

Regler og bud er det mange av
Hevder du
Du vil ikke la deg svinebinde av dem
Du vil frigjøre deg helt
Høres fint ut

Men hva vil du ha i stedet?
Hva skal være ditt kompass i livet
Når du gir deg nihilismen i vold?

Skal du følge linen helt ut
Eller tar du forbehold
Og er åpen for retur
Om friheten skulle bli for tung å bære?

Håper du har planlagt dette godt
For det er ikke lett å gå
Der ingen andre har gått før deg

Liten stemme

2010-05-15T05:34:00.000-07:00

Morgenstillheten revnes i to av ditt impulsive, instinktive tonenedslag
Og fargene rundt deg suges inn i ditt nærværs svarte hull
Jeg er med ett i din strupes vold, ditt øyeblikks allmakt
Og villig vifter jeg i hemmelighet det hvite flagget
Og legger villig ned mine våpen i bytte for din legende tonebalsam

Du lille spurv!

Jeg står der rammet - ikke av et lynnedslag, men av det vakre

Din stemme er kanskje liten, men av din sang er jeg fanget og beleiret

Kom hærta meg, du foraktede og oversette, du min maidags skjønne medskapning
Jeg er i denne timen ene og alene - din.

Haiti - år null

2010-03-21T03:54:00.000-07:00

Kanskje reiser du deg en dag, Haiti
Opp av betongens kalde grav

Kanskje du kler deg i ny livsvilje, Haiti
Og trosser de martrende minnene om død

Kanskje ser du deg begjærlig omkring, Haiti
Etter roser og liljekonvaller midt i støvhavet

Kanskje vil dine brødre omkring deg åpne dørene for deg, Haiti
Og uten ergrelser og bitterhet trår du den røde løperen ut mot

Friheten

Lys i tunnellen

2010-03-21T03:41:00.000-07:00

Jeg vet ikke
Hvordan jeg kom inn
Brått var jeg her
Omringet og innesluttet av to dystre vegger
Og den kalde, ugjestmilde skumringen

Alene

Ropene rikosjetterte
Nedover tunnellgangen
Og druknet i asfaltstøv og det sprukne veidekket
Ingen andre vitner
Til min aldrende ensomhet

Alene

Næret av halstarrig håp
Og nøret av fønvindens lekne blaff
Trosset jeg alenegangens bør
Og erobret hver meter med motstand
Uten oppmuntrende tilrop

Alene

Forestill deg gledens arrbefengte ansikt
Som ordløst dro i meg
Talte til meg om nye stunder i solhavet
Om leken dans på nyslått eng
Omgitt av leende, nyfødte dager

Ikke lenger alene

Mine våpen

2010-01-01T16:29:00.000-08:00

Mine våpen
Er ord

Skarpe
Forsonlige
Avslørende
Gjennomtrengende

Mine våpen
Dreper ikke

Savn midt i en høytid

2009-12-25T07:36:00.000-08:00

Det er jul, pappa
Vet du det der du er?
Det er jul
Og for en gangs skyld
Krydres dagene av snøens
Kalde og skjermende nærvær

Vi spiser og drikker
Det vi makter
Riktig mesker oss i høytidens
Forventede overflod

I går pakket vi opp pakkene
Og kunne glede oss over
Forventninger som ble møtt
Og barnelengsler som ble innfridd
Det var en deilig kveld, pappa
En av de du visste å sette pris på

Men jeg kunne ikke dele dem
Med deg
Alle de små trivielle juletingene og
Juleminnene som aldri nådde
Utenom vår enge, lille krets
Alle de kjærkomne bagatellene
Og resirkulerte gullkornene

Det er når jeg setter meg ned
At savnet og følelsene når meg i kapp
Jeg prøver egentlig ikke å flykte
Men jeg stenger dem ute når
Det ikke passer at de trenger opp
Til overflaten

Vet du at det er jul?
Det kan være feiringen er en ubrutt
Livssirkel der du er
Kan det være at de støre øyeblikkene
Kretser i hverandre
Og at fryden ikke har noen begynnelse
Eller slutt?

Jeg er ikke barnet som trenger
Din trøst etter et fall på isen
Jeg er sønnen som savner den sedvanlige
Stemmen i den andre enden av røret
Jeg er den julefeirende som
Savner juledagspraten

Vet du at det er jul der du er?
Det er lenge siden vi gav hverandre gaver
Jeg har ikke noe å overlevere deg nå heller
Bare et lutfattig savn
Bare en hamrende tomhet
Bare en salt, stusselig tåre på kinnet

God jul, allikevel, pappa

Factum est

2009-12-23T14:28:00.000-08:00

Skyldige
Det var dommen over oss
Ingen bortforklaringer
Ingen uheldige omstendigheter å vise til
Skyldige
Ganske enkelt
Ganske så endelig

Men før dommen ble satt ut i livet
Før sviket
Før opprøret
Før tiden
Satt du i treenig toppmøte
Og med kjærlighetens og nådens brede pensel
Ble straffen og soningen pålagt en annen
Enn oss

Uten selv å kunne diktere vilkårene
Eller ane noe om hvordan retten skulle settes ut i livet
Uten å vite at vi var tiltenkt forvalteroppdraget
Uten å ense at vi var i dine tanker før vi tenkte en selv
Da

Ble det vedtatt å la en uskyldig dø for de manges overtredelser
Ble generasjoner av forbryteres liv skånet før de var unnfanget
Ble det uhørte uttalt uten at noe øre kunne lytte selv i smug

Da
Steg guddommen fram og lovet å ikle seg en menneskekropp
Sønnen bøyde seg for sin Fars vilje
Og i forkunnskap om alle hatefulle planer mot Hans eget liv
Og en forkastelse av tilgivelse og fred
Sverget Han å være lydig
Sverget ved seg selv å fullføre
Gjerningen som alene kunne sone brottet
Gjerningen som kunne forsone og lege

Men hvorfor, Konge?
Det ville da være langt enklere å utrydde de falne
Og med retten på sin side kortslutte alt degenerert liv?
Hvorfor tok du på deg den kolossale byrden
Av myrderier, svik, brutalitet og undertrykkelse?
Du hadde alt i deg selv
Trengte ikke til noe
Hadde ikke noe behov som ikke var oppfylt allerede

Du hadde ikke behøvd å gi slipp for en tid
All majestet, all kongeverdighet
Allikevel -

Du var villig til å stige ned i dødelighet
Og bo blant forfallets trassige folkemasser
Du klev over en barriere ingen av oss kunne forsere
Du kom fra et lys ingen av oss kan observere og overleve
Du tilbakela en distanse som bare kjærlighet kunne reise

Du kom
Ikke i styrke
Ikke i prakt
Ikke vel bevoktet av dine soldater
Ikke æret av maktens representanter
Ikke forstått
Ikke elsket av enhver
Ikke i komfort og ødsel luksus

En baby i et matfat brukt av simple krøttere
En forsvarsløs skapning og allikevel Skaper av alt
Et påbegynt liv som kom fra evighet
Inn i en usikker og blodig tid
Det var deg
Den gang

For, Konge
Ett er sikkert
Det var ikke med nederlagets duknakke du returnerte
Til de omgivelser som bare du fullt ut kunne erkjenne
Det var en annen krans enn Cæsars laurbær du bar
Da alt du kom for var fullført
Og retten vunnet
For oss
Av himmelen på jord

Nedtelling

2009-11-02T02:28:00.000-08:00

Jeg? Har det i grunnen fint nok, jeg
Trives godt i jobben
Travelt, men slik er det vel for alle?
Gud? Nei, har ikke vurdert slike ting
Det får vente
På gamlehjemmet blir det vel nok av tid
Til slike spekulasjoner

"Du er nå....nummer fem i køen"

Hadde en liten krise nå i høst
En liten depresjon, tror jeg
Måtte kansellere flere avtaler
Plagsomt med all stressen, synes jeg
Tar liksom mye av gleden fra deg
Søke hjelp?
Tja, må vel bli psykologen, da
Har ikke tid til å gå i noen kirke, vet du

"Du er nå.....nummer fire i køen"

Håvet inn tidenes bonus i høst
Ble behørig gratulert på julebordet
Etterpå ringte mamma
Var bekymret, vet du, for at lillegutt
Bruker så mye tid på jobb
Slapp av, mamma, sa jeg
Skal nok finne tid til et besøk før jul

"Du er nå.....nummer tre i køen"

Får nesten ikke tid til familien lenger
Synd
Men prosjektene tar all min tid
En kollega sa til meg at hun har begynt å meditere
Det har visst gitt god effekt for henne
Flott, sa jeg
Selv må jeg nok utsette tanken på slike ting

"Du er nå....nummer to i køen"

Legen var litt bekymret over blodtrykket mitt
Anbefalte meg å bli mer fysisk aktiv
Fikk medisin og gode råd om livsførsel
Kjøpte joggesko på veien hjem
De står i skapet, ubrukt, ser du
God plass til det meste der, nå
Kona dro sin kos i november
Lei av alt fraværet, sa hun

"Du er nå...nummer en i køen"

Ferien på Kos ble alt annet enn
Ja, unnskyld det billige ordspillet - kos!
Krangelen med Bente kostet meg samværet
Med jentene for denne gang
Merket brystsmerter og ubehag rett før jul
Døden? Nei, vet du hva, pessimist er jeg ikke!
Har da tenkt å leve til jeg blir 80, minst

"Det er din tur nå...."

I katedralen

2009-10-28T09:25:00.000-07:00

I mengden av tilbedere møyer du deg framover langsmed hyllene
Og finner offergavene pent oppstilt i påvente av dine andektige fingre
I ærbødig stemning studerer du tilbudsvarene ved de mange altrene
Og tenner røkelsen i ditt kjøpelystne hjerte

Og i prosesjonen av de kredittfryktige messer du langsomt din trosbekjennelse
Mens pilegrimsstrømmen nå langsomt, nå hastig, søker kassererens nattverdskalk
Og midt under stripekodeleserens monotone postludium bærer du dine offergaver
Vel fornøyd og lykkelig over å hå fått skue din guds herligheter

Politikeren (foran valget)

2009-09-11T14:06:00.000-07:00

Halvveis dølgt av pengehaugen
Sitter den flittige politikeren
Og pusser ivrig på de nyeste myntene
Og mens tankene virrer og summer
Gjenlyder det uavlatelig av hardt, metallisk regn
Politikeren kvepper brått der hun sitter
Skrår blikket opp mot toppen av haugen
Og lar et langtrukkent sukk ikles ord:

"Mer. Ustanselig mer. Bare mer. Idel mer!
Når skal det da ta slutt!"

Og uten forvarsel reiser politikeren seg
Rister av seg ansamlingen av skittengyllent gullstøv
Og trasker ut i det falmende skinnet fra den synkende høstsola

"Om bare jeg kunne fange en av disse gylne lyssporene
Om jeg en gang kunne eie den varmen de gir
Da ville jeg samle dem varsomt i ord og toner
Og reise verden rundt og kaste dem i alle himmelretninger

Spre dem! Spre dem! Og se dem formere seg vilt og uhindret
Vekke nytt liv i slummens sterile ørken av nedtråkkede drømmer
Spre dem! Spre dem! Og se solens spillende avkom konsentrere sin kraft
I et mektig, løssluppent angrep
Og fordrive håpløshetens skumringståke!

Men våger jeg?"

Det synges en sang

2009-09-02T03:05:00.000-07:00

Det synges en sang her inne
Dypt inne i hjertets irrganger
En sang med brå vendinger fra dur og til moll
Og fra moll og til dur igjen

Sangen toner stille fram
Med en puls helt sin egen
Tidvis forstummer den helt
Når hverdagssysler våkner

Men stenger jeg ståket ute
Om jeg lytter årvåkent
Sporer jeg påny de stigende og svinnende
De såre og svalende
Toner som sangen etterlater seg

Og om enn ennå skjørt og til tider vagt
Stiger håpet opp i meg:
Vi skal ses igjen, vi skal.....

Gafur Yusupov

2009-08-02T13:14:00.000-07:00

Brått kom håndheverne av urettens lover for å frata deg det du holder mest av
Sittende i din rullestol, urørlig, måtte du lytte til anklagene despotens håndlangere hadde pønsket ut
Du, den vergeløse og husbundne, var med ett blitt en trussel mot rikets sikkerhet
Var det uventet, Gafur Yusupov, eller ante det deg at du ville bli straffet for din tros skyld?

Verden vet, du tause troende, og verden vil få vite at den sterke ikke sitter i palasset i Tasjkent
Din Beskytter evner å holde oppe motet i deg, slik at du ikke overgir ditt urokkelige håp
For vel kan de urettmessig frata deg din Bibel, Gafur Yusupov, men de kan ikke rane din ranke overbevisning
De som bruker jernhandsken mot deg er maktesløse mot dine stille bønner

Vel kan han benekte, den selvbestaltede diktator, at folket hans knuges under hans egne maktambisjoner
Vel kan han, Islam Karimov, fortsatt bygge sitt kneisende imperium på leirføtter
Vel sitter dissenteren Gafur Yusupov fortsatt lenket til sin rullestol
Men det er ikke den beinløse som først vil vakle og falle når friheten når Usbekistans hjerte

Kort apropos

2009-05-29T14:35:00.000-07:00

Du får drømmejobben du alltid har traktet etter
Du gjør de riktige investeringene og blir ustyrtelig rik
Du treffer og gifter deg med en vakker og velutdannet kvinne
Du inngår i vennekretsen til de andre pengesterke og øvrige samfunnstopper
Du får designerbarn med professsor-intelligens og toppidrettsutøver-evner
Du anskaffer villa, stor fritidsbolig i utlandet og lystyacht
Du kan reise til all verdens land og nyter det beste de har å by på
Du kan kjøpe tjenester av de beste leger og advokater
Du mottar priser og utmerkelser for det samfunnsnyttige arbeidet du gjør
Du prises opp i sky for dine store donasjoner til verdige formål
Du har alt du trenger til en trygg og ubekymret alderdom

Kan du kjøpe udødelighet også?
Kan du erverve immunitet mot smerte og svik?
Kan du bruke ditt nettverk av rike og mektige til å sikre deg mot skuffelser?
Kan du designe etterkommere som vil leve opp til alle dine forventninger?
Kan du sikre deg mot plutselig og ukjent sykdom?

Kan du dempe vondskapen utenfor med dine gjerder og alarmer?
Kan du mette den som sulter med dine nyttårstaler og høytidsstemte løfter?
Kan du ofre deg for den skyldige slik at han går fri?
Kan du demme opp for de grådiges herjinger i verdensøkonomien?'
Kan du gi alle svarene til dem som spør?

-

Det er ikke
bare din lykke
det gjelder,
vet du

Rekviem for en fredag

2009-05-13T12:01:00.000-07:00

Rekviem
Ingen samtale står på vent
Ingen gjenkjenningens vanestukne hilsen lyder i kveld
Ingen ivrig hånd som griper i brått oppvåket forventning

Rekviem
I hodet lever erindringene som svinnende skygger
Hverdagskledde minnebilder er alt som er igjen
Av det vi eide sammen dekket bak et teppe av skjør fortrolighet

Rekviem
Kan vi bygge en bro fra deg til meg?
Kan jeg nå fram med min ulmende lengsel, mitt trassige savn?
Kan du høre meg - nå?

Moffen (bestefar)

2009-04-18T13:15:00.000-07:00

En kvart potet ligger igjen på middagstallerkenen
Og den gamle mannen tørker seg vel tilfreds om munnen
Før han med et takknemlig blikk reiser seg fra stolen

Han tusler inn i den skumringsfylte stua
Og griper rutinemessig etter den slitte kortstokken for å legge ennå en kabal
Før han sin vane tro en halv time seinere slår på fjernsynet

Dette er hans hus, dette er hans borg
Dette er frukten av hans - og hennes - strev
Dette er hans høst, dette er en stille venting
På noe bedre

Den lange vegen

2009-03-15T14:01:00.000-07:00

Jeg trodde jeg hadde kommet til veis ende
Da jeg endelig stavret opp den siste bakketoppen
Med svetten drivende nedover ryggen
Som var det bloddråper vindens piskeslag tvang fram

Men resignert måtte jeg konstatere at ennå
Lå der kilometer etter kilometer med buktende, bølgende veg
Som sol og snø og skodde hadde besøkt før meg
Som for å viske ut hvert vegmerke, hver stripe, hvert spor

Og inn i dette konturløse landskapet seg jeg uten motstand
Fordi jeg ikke maktet å vende om, ikke evnet å snu det ryggen
Trass i tørst og hunger som bydende og bedende skrek til:
Gå ikke lenger, du klarer det ikke; det er deg for mye!

Men i tanken spilte håpet ennå en gang sine trassige toner
Og lokket og dro syresprengte bein framover, skritt for skritt
Og hundset av erfaringens demoner strevde jeg meg over bakkekammen
Og kjente en flakkende bris kjærtegne ansiktet mitt, mildt og varsomt

Kanhende svaret ligger og venter på meg der framme
I lunden av ensomme bjørketrær som beskyttende favner om
Denne enkle plassen med et bord og en benk
Dette foraktede stedet hvor kroppen kan finne litt legende hvile?

Øyeblikket

2009-03-01T08:39:00.000-08:00

Jeg spankulerte forbi deg
Unnselig og lite innydende som du var
Enset ikke muligheten
For et kjærkomment møte
Med det ukjente

Hva jeg tapte
Kan jeg aldri få vite
Men de sa du
Var fin

Asfaltrose

2009-02-13T02:45:00.000-08:00

Vever og svakelig skjøt du knopp allikevel
Skjønt du ikke ble levnet store sjanser der du sto
Men ubesværet av spådommen erobret du dagslyset
Og vant deg en vei gjennom asfalten

Væpnet med nyfikenheten strebet du mot himmelhvelvingen
Og lot deg nære av jordsmonnet øyet ikke kunne fange
Og selv om sommeren sved og vinteren klorte sin arr
Bøyde aldri den sevjesterke stilken av, brakk aldri i vinden

Men nettopp da knoppen skulle springe ut
Nettopp da all din lønndomsinnbydende vårprakt skulle avsløres
Seg du brått og ubønnhørlig sammen
Omgitt av andre livsgrønne asfaltvekster

En annen hånd plukket deg varsomt opp, asfaltrose
Og plantet deg i en annen hage vi knapt kan skimte

Lev!
Bli ny!
Og la en annen sol forløse skjønnheten vi ikke rakk å se

(Skrevet til minne om Andreas Salvesen, 1992-2009, en av Guds mange fargespredere i blant oss)

Gi meg et lysglimt

2009-02-10T13:21:00.000-08:00

Om enn aldri så lite
Så gi meg et glimt
Jeg ber ikke om kaskader av lys
Som ekspanderer, ute av kontroll

Gi meg heller en liten gnist
Et lite glør i den ulmende askehaugen
Slik at når vinden streifer bortom
Så vil det ravnsvarte sprekke

Og fram fra de tapte flammers gravhaug
Vil det plire en ildtunge
Nyfødt og sårbar
Men en lysbærer like fullt
Som vekker håpet i meg

Om morgengry

In absentia

2009-01-26T12:46:00.000-08:00

Kopp, asjett og tallerken plasseres varsomt oppå festduken
Og en lettere falmet 17.mai-serviett danderes av krumme fingre
Krystallglasset gjør også sin årlige entre i denne skjøre høytidsstund
Hvor gammelt fravær skal markeres ennå en stille gang
Dessertskjeen av rent, vanemessig pusset sølv hviler ubrukt
Og kaffekannen gjemmer godt på sin halvlunkne drikk

Et smørbrød med julesylt utgått på dato venter på kjøkkendisken
Stablet opp ved siden av en flaske eplecider uten etikett
Og med gårsdagens smil om de rynkede munnvikene
Stavrer den krumbøyde seg over dørkarmen inn i dagligstuen
Med møye senker hun kroppen ned på stolsetet
Mens hun fester blikket på bordkortet skrevet med sirlig skrift:

In absentia

Frelseren fra Illinois

2009-01-22T10:05:00.000-08:00

"I have a dream"
Sa borgerrettslederen Martin Luther King jr. i 1963
Der han sto foran folkehavet i Washington DC
De undertrykte krevde sin rett
En rett de ennå ikke hadde fått -
Hundre år etter the Emancipation Declaration -
Etterkommerne etter slavene på bomullsmarkene
I sydstatenes rasismebefengte tettsteder og byer

Han bar på drømmen, pastoren
Og fra fengselsscellen i Birmingham, Alabama,
Skrev han med ukuelig kraft og moralsk autoritet
Om negerens kår under urettens golde, ubarmhjertige sol
Om en kamp som ikke bare var slavenes egen
Men som angikk alle underkuede
Og de som hadde øyne og en villig hånd
Øyne til å se med og hender til å handle med
Svarte og hvite gikk med ham
To the Land of Promise

"I, too, have a dream"
Sa kanhende sønnen til utvekslingsstudenten fra Kenya
Han måtte ikke bøye ryggen under bomullballens århundretunge åk
Barack Hussein
Men stemmen fra Washingtons marsjerende i 1963 lød ennå levende
For den universitetsutdannede, politikeremnet, den ennå ikke tente stjernen:
"Den er ikke fullført ennå, den kampen jeg begynte
Marsjer med meg til DC en siste gang -
Til maktens korridorer, sønn
Der skal barna til slaveeierne fullende dine og mine ambisjoners marsj
Og gi oss maktens nøkler

Da kan vi sammen for aller siste gang
Løse fotlenkene og håndjernene uretten har viklet oss inn i
Og synge
"Free at last, thank God Almighty, free at last!"
Og så kan vi da til slutt endelig nyte vår frihets fulle vår
Frie til å stemme, frie til å velge
En av våre egne

"Gentlemen! I give you the 44'th President of the USA"

Monument - tredje del

2009-01-13T10:01:00.000-08:00

Som en fremmed i farsbyen trasker jeg sorgtung opp fortauskanter
Jeg har fotfulgt med langt større glede før
Med nyinnkjøpt lommelykt, en gravkrans og et gravlys
Tenker jeg tause, innestengte tanker mens den bistre kulden pisker

Det blir ingen dialog denne gangen
Ingen vemodigmunter passiar over en kopp rykende fersk kaffe og en Albykringle
Ingen glimt av barndommens rike av tilbakelagt tid
Ingen utveksling av resirkulerte hverdagsfraser på en blomsteromkranset altan

En tre måneder gammel grav og en nyoppsatt gravstein er det som møter meg
Og ikke en åpen favn som alltid før
Selv ikke lyset fra lampene langsmed stien evner å ramme vintermørket
Som tar meg med kraft, og bryter meg ned i knestående
Der jeg tenner gravlyset og tafatt prøver å gjøre det grå monumentet
Mer innbydende

Og mens oppdemmet nedstemthet får fritt leide ut tårekanalene
Dimmes det spede lysglimtet av tristessen fra omgivelsene
Og brokker av kraftløse protester stiger opp mot en himmel
Som ikke gjengjelder med så mye som en trøstens stavelse

Mekanisk innpreget står navnet ditt og to datoer der
På denne barrieren som sykdommen og døden har reist mellom deg og meg
Og midt i uvissheten håper jeg et bydende rop fra atmosfæren
En dag skal reversere virkningen av sorgens og savnets stadige tortur

Og at denne trøsteløshetens lund med sine melankoliens grusavenyer
Etter et oppstandelsens eksplosive øyeblikk
Skal bevitne en leikaring med dansende som lykkelig griper om sine kjære
I en fest som helt utvisker minnet om en lang og tynende atskillelse

Oppfordring fra en enkel sjel

2008-12-28T05:15:00.000-08:00

Ingen ting plager et menneske mer enn de forspilte sjansene
Ingen ting martrer dagen mer enn øyeblikkene og møtene som aldri ble av
Ingen ting kan tynge slik som dydene som ikke nådde å ikles handling
Selv ikke det du rakk å gjøre kan fullt ut oppveie det forspilte

Men skal du da stanse helt opp - og la det ugjorte legge viljen i lenker?
Har du råd til å helt paralyseres av bebreidelsenes høylydte anklagesanger?

Ta de dagene i eie som du bare har et løfte om
Ta dem i varetekt før de glir gjennom fingrene som sakte, svinnende vann
Ta timene fatt og løp med dem, ikke bare impulsivt og hastig
Men som om du var deres eneste venn:
Snakk med dem, legg planer, sett mål, og gå varsomt videre i tospann
Og se om de ikke lønner deg

Monument - andre del

2008-12-20T10:07:00.000-08:00

Vladimir Iljitjs Lenin:
Gulblekt ligger hylsteret ditt der i et ennå vel bevoktet tempel
Av betong eller granitt.
En slags ateismens relikvie er du, den døde personifikasjon
Av ditt eget forfeilede prosjekt:
Den revolusjon som skulle forvandle Russland fra et forskjellssamfunn
Til et likskapens paradis.
Løftene dine kunne du aldri oppfylle,
Selv om du vel trodde at demagogien skulle inspirere
De nedslåtte bøndene med sin skrinne jord og de sultende arbeiderne i vinterkulden
Til å la hatet mot de priviligerte gjøre den blodige jobben som var for stor for en mann.

Men du erobret aldri hjertene, Vladimir Iljitsj, og for syk til å sette makt bak ordene advarte du mot georgieren som kjempet sin egodrevne kamp
For å fravriste deg hegemoniet.
Han fikk viljen sin, Stålmannen, og ble en ennå verre svøpe for småkårsfolkene
Du proklamerte du ville sette i frihet.

-

Tom ligger ennå gravhulen midt i hjertet av storkonflikten
Mellom Jakobs og Ismaels etterkommere.
Ingen pleier den eller setter blomster ved en gravstein ved større anledninger.
For det er ingen å se etter, ingen hellige knokler å betrakte
For den betalende turist som vil sikre seg et minne for livet
Før en ny selvmordsbombe gjør det for utrygt å ferdes her nede.
Her er ingen mumifisert rest av den store religionsstifteren og morallæreren
Fra en obskur landsby i Galileas karrige fjellområder.

Vi synger om ham nå, Vladmirir Iljitsj, og det er sanger som vil leve lenge etter at tonene fra Internasjonalen har stilnet hen.
For denne torturerte fangen kom ut av sitt Gulag i jordens dyp
Og stormet Himmelens barrikader med en proklamasjon
Som ennå vibrerer i dypet av Kosmos:
"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin eneste Sønn".

Blodet som rant var hans eget,
Og ikke det tause vitnesbyrdet
Om grusomheter begått mot revolusjonens ufrivillige fiender;
De opposisjonelles siste fortvilte, utpinte livsdråper.
Dette blodet var paradokset som ennå unnslipper professorens skarpe analytiske evner -
Løsningsmiddelet som frigjør en plaget menneskehet.

Vladimir Iljits Lenin
Som en beseiret Farao har ikke ettermælet ditt overlevd
Annet enn gjennom leksikonartiklene.
Men denne tømmermannen fra Nasaret har oppnådd det du aldri formådde:

Han er elsket og etterfulgt av mennesker fra en hel verden.

Nissebarnas oppdrag

2008-12-05T12:54:00.000-08:00

Forklaring: Jeg har skrevet et lite skuespill for min egen familie - en liten firesceners sak om nisser, jul og Jesusbarnet. Blir du inspirert til å prøve å framføre det for egne slektninger, trenger du ikke be om tillatelse. Den er herved gitt. Materialet på denne bloggen er ikke copyrightbeskyttet. Inntil videre. Vennlig hilsen forfatteren.

«Nissebarnas oppdrag»

Scene 1: På loftet – tidlig julaften morgen

Nissene spiser frokost. Ungene fikler med julepresangene sine. De åpner dem, jubler og sukker om hverandre ettersom de drar fram innholdet fra papiret. Nissemor rører i julegrøt-gryta mens hun skotter bort på ungene.

Nisse-Nina: Vent litt! Oj! Her er en til! (åpner). Hæ? Et brev?

Nisse-Nils: Hva er det for noe inni? Les det da, vel.

Nisse-Nina leser brevet inni seg. Nisse-Mor kommer sakte bort til barna, og setter seg på en stol bak barna.

Nisse-Nora: Få se, få se! (griper etter brevet)

Nisse-Nina: Nei, vent! Jeg skal lese det selv. Det er så merkelig. Bare hør her.

Nisse-Mor: Men, hvem er det fra, da, barnet mitt?

Nisse-Nina: Fra selveste Julenissen. Ja, ikke pappa, men Han dere vet!

Barna og mor: Oj! (ser overrasket på hverandre)

Nisse-Nina: «Kjære Nisse-Far, Nisse-Mor, Nisse-Nina, Nisse-Nils og Nisse-Nora på Loftet,I år har jeg besluttet å skrive til dere fem på Loftet for å fortelle noe veldig viktig. Det er nemlig slik at menneskene over nesten hele jorda har blitt så alt for opptatt av oss nisser året rundt. Det er blitt så ille at det har blitt rent plagsomt.

For at vi skal få litt fred mens vi lager julepresangene til alle barna i hele verden, må jeg, og dere, fortelle alle voksne og alle barn om den egentlige grunnen til at vi feirer jul.»

Nisse-Nils: Jammen, det er da vi som er grunnen til at vi feirer jul, er det ikke?

De andre: Hysj! (i kor)

Nisse-Mor: (litt strengt) Vær helt stille nå, Nisse-Nils, så Nisse-Nina får lest ferdig.

Nisse-Nina: «For over 2000 år siden skjedde det noe svært viktig i et land langt borte. Et barn ble født, ja, ikke et vanlig barn, men et barn som skulle forandre hele verdenshistorien.Denne gutten ble født inn i en fattig familie, selv om han allerede var en kongesønn. Nå til dags er det færre og færre som kjenner til dette barnet, og hva som skjedde med ham.

Men for å rette på det, har jeg, selveste Julenissen, bestemt meg for å gi dere tre barna, Nisse-Nina, Nisse-Nils og Nisse-Nora et helt spesielt oppdrag.»

Nisse-Nora: Hva er en Opp-dag for noe, Nisse-Mor?

Nisse-Nils: Nei, det var ikke Opp-dag, hun sa. Oppdrag. Det betyr en oppgave; noe vi skal gjøre.

Nisse-Mor: Vær stille nå barn, og ikke mas. La Nisse-Nina lese ferdig brevet nå. Og ikke avbryt mer.

Nisse-Nina: «Dere skal alle tre reise i min egen spesiallagede tidsreise-maskin. Og reisen skal gå helt til det stedet der denne gutten ble født. Faktisk skal dere komme dit like etter at han har blitt født.

Når dere har kommet tilbake, må dere love å fortelle alle dere kjenner om reisen dere har vært på, og om det dere har sett.

Lykke til, Julenissen.

PS! Dere kommer tilbake i tide til å spise julegrøten.»

Nisse-Nora: Jippi! Vi skal på flyreise.

Nisse-Nils: Men, Nisse-Mor. Julegrøten! Den blir jo kald. Og jeg som har gledet meg så lenge til å spise den varme grøten med rosin i!

Nisse-Mor: Slapp av, vennen min. Grøten skal jeg varme her på grua så lenge. Bare reis, dere. Stol på det julenissen sier. Det vil helt sikkert gå bra.

Ungene: Hurra! Ut på tur, aldri sur.

Nisse-Nina: Men hvor er tidsreise-maskinen?

Nisse-Nora: (står og ser gjennom vinduet) Her ute! Den står rett ved låven!

Nisse-Nils: Ja! Da drar vi i vei (går i samlet flokk ut døra)!

Teppet går for.

Scene 2: I stallen i Betlehem.

Teppet går opp.

Josef kommer inn døra. Maria sitter ved krybben og vugger Jesus-barnet i armene sine. Josef kommer bort til henne. Han ser bekymret og oppskaket ut. Maria kikker opp på ham.

Maria: Men, Josef, da. Har du blitt skremt av noe? Så du noe der ute?

Josef: Jeg så noe veldig rart. Et kraftig lysglimt. Og så..

Maria: Ja, og så? Men snakk, da, Josef. Si meg hva du så?

Josef: Nei, det var liksom tre små skygger som dukket opp

der ute i mørket. Sauer, kanskje? De var ganske små.

Maria: Sauer? Ja, det er ikke så rart. Det er ikke lenge siden hyrdene var her, vet du.

Josef: Nei, det er sant. Det var vel bare sauer, da. Men hva med lyset?

Maria: (ler) Jeg tror ikke det er så vanskelig å forklare, heller. Husker du det de tre kongene fortalte? Om stjerna som for foran dem og viste vei hit? Kanskje den lyste litt for deg og meg?

Josef: (ler) Ja, du har vel rett igjen, Maria.

Josef setter seg ned. Ser på Jesusbarnet. Maria gir ham barnet i fanget.

Maria: Her er gutten vår, Josef. Er han ikke skjønn?

Josef: Men, Maria. Engelen sa jo....

Maria: Ja? (ser spørrende på ham)

Josef: Engelen sa jo at han ikke er min sønn. Han er Guds Egen Sønn, som skal frelse oss fra syndene våre.

Maria: Ja, det sa han. Til oss begge to.

Josef: Han er himmelens kongesønn som skal komme for å dø

i ditt og mitt sted. Han skal ta den straffen vi fortjener på seg.

Begge ser ned på barnet. De begynner å gråte. Snufser.

Josef: Har vi fått dette barnet bare for å miste ham?

De sitter tause og triste og ser ned på barnet.

Teppet går for.

Scene 3: Inni tidsmaskinen

Teppet går opp.

Nisse-Nina og Nisse-Nils sitter på gulvet. De stirrer også trist framfor seg. Lenge sier ingen av dem noenting.

Nisse-Nina: Hvor er Nisse-Nora?

Nisse-Nils: Hun ble så lei seg at hun gikk og la seg.

Nisse-Nina: Men hvorfor det, da?

Nisse-Nils: Hvorfor? Hørte du ingenting av det som ble sagt i stallen du, da? Om denne nydelige gutten som skal dø!

Nisse-Nina: Å, ja, det, ja! Huff, så fryktelig trist!

Nisse-Nils: Han er jo kongesønn, til og med. Lurer på hvorfor han må dø for å redde andre?

Nisse-Nina: Hm! Lurer på hvem som kan fortelle oss om det.

Nisse-Nina og Nisse-Nils skal akkurat til å reise seg opp da to engler viser seg for dem i strålende, hvite klær. Nisse-Nina og Nisse-Nils farer sammen i skrekk, og prøver å skjule ansiktene sine for det sterke lyset fra englene.

Engel-En: Vær hilset, Nisse-Nina og Nisse-Nils!

Engel-To: Vi kommer med gode nyheter til dere. Vi kan fortelle dere om det dere akkurat satt og lurte på.

Nisse-Nina tar hendene fra øynene, og titter forsiktig fram på de to som står der.

Nisse-Nina: Men, hvem er dere?

Engel-En: Jeg heter Engel-En.

Engel-To: Og jeg heter Engel-To!

Nisse-Nils blir plutselig mer nysgjerrig enn han er redd. Han reiser seg opp og stirrer rett på sendebudene.

Nisse-Nils: Hæ? For noen sprø navn dere har. Er dere på karneval siden dere går så rart kledd?

Englene ser på hverandre og ler.

Engel-En: Nei. Vi har kommet med gode nyheter, sa vi jo.

Engel-To: Ja, vi er sendt til dere for å forklare noe veldig viktig.

Nisse-Nina: Forklare hva for noe?

Engel-En: Dere lurte jo på det med den lille gutten dere så i stallen, ikke sant?

Barna i kor: Å, ja!

Nisse-Nina: Kan du forklare det for oss? Hvorfor den lille gutten må dø?

Engel-To: Sett dere godt til ro, så skal jeg forklare dere alt dere trenger å vite.

Engel-En? Kan du gi meg lesebrillene mine? Jeg trenger dem, nå.

Engel-En: Ok, her!

Engel-To: Takk skal du ha. Hør nå godt etter, Nisse-Nina og Nisse-Nils. Dette er et brev fra Gud til dere.

Barna i kor: Til oss? (sjokkert av glede) Hurra!

Engel-To: «Kjære Nisse-barna mine!

Ikke gråt og vær lei dere for det dere så og hørte i stallen. Det skjedde for over 2000 år siden. Gutten som dere så sammen med foreldrene sine, han ble en voksen mann til slutt. Han døde ikke som liten, men fikk vokse opp, og ble en tømmermann. Akkurat som mannen der så, han som ble kalt Josef.

Da han ble tretti år gammel, reiste han hjemmefra for å fullføre det oppdraget jeg hadde sendt ham til jorda for.»

Nisse-Nils: (oppglødd) Oj! Et oppdrag. Akkurat som oss, det, Nisse-Nina!

Engel-En: Vær stille, nå! Hør hva Gud har å si dere.

Nisse-Nina: Unnskyld, Engel-En og Engel-To! Bare les videre.

Engel-To: (litt strengt) Javel. Men da må dere love å være stille. Dette her er veldig viktig for dere å huske når dere kommer hjem igjen til Nisse-Mor og julegrøten deres. Så hør godt etter nå.

Barna: Ja, da!

Engel-To: Hvor, var jeg? Jo.... (leser videre)

«Og oppdraget var å vise menneskene hvem jeg er, og hva jeg vil med menneskene. For mitt høyeste ønske er at alle mennesker skal kjenne meg, og leve livene sine etter min vilje. Bare da kan menneskene ha det virkelig godt sammen, sammen i min store familie.

Men alle mennesker gjør gale ting. Det kalles synd. Og synd gjør at menneskene må leve adskilt fra meg, borte fra Meg – for all tid.

Så hva måtte jeg gjøre for å løse problemet? All synd må straffes, og straffen for all synd er – døden. Jo, jeg måtte la min eneste Sønn ta straffen på seg. Bare den eneste uskyldige kunne ta den, slik at dere kan gå fri.

Min eneste Sønn måtte dø.»

Engelen-En og Engel-To står tause et øyeblikk. Nisse-barna ser rådville på hverandre.

Nisse-Nina: Men...men! Var det slutten – for gutten...jeg mener

kongesønnen?

Engel-En: Nei! (smiler) Han døde, men han sto opp igjen!

Nisse-Nils: Sovnet han bare?

Engel-To: Nei, han døde virkelig – på et kors. Og han var død da han ble lagt i en grav. Men etter tre dager reiste Gud ham opp fra de døde. Og etter førti dager reiste han tilbake til sin Far i himmelen. Og der skal han være til han skal komme igjen for å hente alle dem som tror på ham.

Nisse-Nina: Oj, fantastisk!

Nisse-Nils: Så bra!

Nisse-Nina: Men hva heter denne kongesønnen for noe. Det har dere ikke sagt noe om?

Engel-En: Det skal dere få vite om en liten stund.

Engel-To: Men først er det tid for å reise hjem til Nisse-Mor!

Begge englene løfter armene sine mot Nisse-barna:

Englene: Farvel, Nisse-Nina og Nisse-Nils. Far vel hjem.

Barna: Nei, ikke ennå.... (fekter med armene i protest)

Teppet går for.

Scene 4: På loftet hos Nisse-Mor:

Teppet går opp.

Vi er midt i samtalen mellom de hjemkomne barna og moren. Alle tre forteller ivrig om det de har opplevd på reisen i tidsmaskinen. Nisse-Mor bryter inn:

Nisse-Mor: Men hva skjedde til slutt, sa du, Nisse-Nina?

Nisse-Nina: De bare sendte oss hjem, uten at de fortalte oss hva kongesønnen het for noe. Han som tok vår straff på seg.

Nisse-Mor: Hm! Det synes jeg var rart. Hvem kan forklare oss det, da?

Plutselig hører de en lyd utenfra. En mannsstemme roper.

Nisse-Far: Hallo, Nisse-Mor. Hallo Nisse-barna mine!

Barna: Pappa! (løper mot ham og omfavner ham)

Nisse-Nora: Pappa! Pappa! Vi har vært på reise!

Nisse-Nils: Og truffet på engler i en tidsmaskin!

Nisse-Nina: Og sett en liten kongesønn i en stall.

Nisse-Mor: Ja, jeg tror alt det de forteller meg. De fikk et brev i en av julepakkene sine, og der sto det at Julenissen, vår alles Julenisse, sjefen over alle nisser, ville gi dem et oppdrag.

Så jeg lot dem dra på dette oppdraget, jeg.

Nisse-Far: Det var rett gjort av deg, Nisse-Mor.

Nisse-Far ser taust på dem en stund. Så løfter han stemmen igjen.

Nisse-Far: Familien min. Jeg har noe viktig å fortelle dere. For dere barn er ikke de eneste som Julenissen vår har sendt ut på et viktig oppdrag. Jeg har også vært ute på et.

Nisse-Nora: Fortell, da, pappa (ivrig, nesten hoppende).

Nisse-Far: Jo, nå skal dere høre: jeg har fått vite navnet på denne kongesønnen dere snakker om. Han heter.....

Nisse-Far vinker barna og Nisse-Mor tett til seg. Han bøyer seg mot dem, og hvisker navnet i øret på hver enkelt av dem etter tur.

Nisse-Nils: Nå vet vi hva han heter! (strekker armene i været)

Nisse-Nina: Å, ja! (smiler)

Nisse-Nora: Så bra at du fant det ut, Nisse-Far!

Nisse-Mor: Ja, det var det jammen meg.

Nissefamilien snur seg samtidig mot publikum, og synger

«Mary's boychild» (norsk versjon)

Monument - første del

2008-11-27T12:24:00.000-08:00

I Vigelandsparken i Oslo finnes et virrvarr av skulpturer.
Anonyme kvinner og menn fra forrige århundre har der fått
Sine navnløse monumenter i grå granitt,
Som dagstøtt lokker skuelystne til et nærstudium
Av mennesker og kroppsdeler i et tidløst samspill.

Og så forblir historiene deres ukjente mens ansiktene trosser
Kulde som snart ombyttes med kvelende hetebølger;
Eller regn som dråpe for dråpe truer med å bryte ned
Det overdøvende nærværet av ubeskyttet, tilsynelatende usårbar nakenhet.
Ingen kan skjule hemmelighetene ivrige øyne med letthet kan avkreve.

Om hundre år kan det være de står der ennå, like ukjente som alltid før;
Fremdeles vil ingen kunne fritte dem ut om drømmene og ambisjonene
De stille bar på mens huden ubønnhørlig ble eldet av slitet og sykdommene.
Og ennå vil ingen øse heder og berømmelse over minnet til disse
Som for alltid er fravristet sine sanger om en ny vår.

Livsveven

2008-11-27T10:35:00.000-08:00

Det er tråder mellom deg og meg
Gamle som nye
Tråder som ubemerket har bundet oss sammen
I et slags skjebnefellesskap

Det er tråder mellom deg og meg
Tråder spunnet av hverdagens slepende monotoni
Og høytidenes anstrøk av fryd og glede

Det er tråder mellom deg og meg
Tråder som smerter, om enn dulgt dempet av villet glemsel,
Og tråder som lindrer i novemberkveldens mollmørke

Det er tråder mellom deg og meg
Tråder av brutte løfter og oppfylte ønsker
Som ennå snor seg lønnlig i erindringens irrganger

Det er tråder mellom deg og meg
Og om det så ikke vil vokse flere
Kan jeg kjenne at de gamle er der
Og noen av dem kan aldri helt rives vekk

For verken liv eller død kan omgjøre det
At vi er vevd sammen
Av mange tråder

Sjakk matt

2008-11-17T05:12:00.000-08:00

Jeg liker ikke sjakk
Fordrar ikke intrikate spill
Som krever tankevirksomhet, kløktige strategier,
Jeg ikke mestrer

Flere har forsøkt å få meg til
Å like spillet
Men entusiasmen deres har prellet av
Min ubønnhørlige, centimetertykke overhud
Av innbitt motstand

Jeg beundrer i og for seg de som gidder
Å sette seg inn i dette spillet
Som vet hvordan bønder, tårn og konger skal bevege seg
Men hva så?

Mestrer jeg livet bedre
Etter et parti sjakk?

Andreas Baader

2008-11-09T13:05:00.000-08:00

Forklaring: Jeg har nylig sett den tyske filmen "Das Rote Arme Fraktion Komplex", som framstiller den tyske venstreorienterte terrorguppen Baader-Meinhof. Baader-Meinhof-gruppen sto bak en rekke politiske drap i Tyskland på 1970-tallet. Mest oppmerksomhet fikk de i forbindelse med bortføringen og likvideringen av den tyske NHO-sjefen, gammelnazisten Hans-Martin Schleyer.

Dette er en 'lyrisk monolog' med adresse Andreas Baader, den mest rabiate blant disse revolusjonære, i alle fall om vi skal tro filmen.

Hvordan har du det nå, Andreas Baader?
Gruppen din er oppløst
Saken er lagt på is
Ingen går lenger i protesttog i Tysklands gater med rop om væpna revolusjon
Gammelnazistene er så godt som alle gått i graven - de også
Og av forbildene dine: Che Guevara, Pol Pot, Mao, Ho Chi Minh, står ikke en tilbake som en slags venstresidas martyrer
De drepte flere enn du rakk å nå over

Din røde revolusjon ble ikke mer enn et flyktig minne
Om røde renner på drapsstedene
Og kulene du dels avfyrte selv forvoldte skade
Men de rokket ikke ved det samfunnet du ønsket å styrte i grus
Dine erklærte fiender, kapitalistsvinene, lever ennå gode dager
Arvtakerne sitter ennå ved roret,
Og ingen av dem leser Karl Marx, "Das Kapital"

Hva var det egentlig du drømte om?
På filmlerettet fortonte du deg som en hvileløs cowboy
På jakt etter et destruktivt prosjekt
Eller var det personlig maktbegjær som drev deg,
Slik det fyrte opp under Maos sykelige ambisjoner om å dominere hele Kina?
Hva hadde du egentlig oppnådd om seieren hadde blitt din?
Hvor mange ville du ha drept før hevnen over kapitalistene ikke lenger smakte?

Var du noen gang egentlig lykkelig, Andreas Baader?
Mens du ble hundset og jaktet på fra land til land,
Mens du i tyske medier ble framstilt som samfunnsfiende nummer en,
Brakte det deg noensinne en opplevelse av å være vellykket, avholdt, tilfreds?
Dine partikamerater og medsammensvorne syntes mer å være redd deg,
Enn genuint å elske deg
Sanset du det virkelig ikke?

Eller brukte du mesteparten av tiden etter de mest mislykkede attentatene og drapsforsøkene til å hytte Med neven,
Og gi alle andre skylden for de tapte skansene?
Var du virkelig så forskrudd som det kan synes på filmen at du var rede til å drepe
Også de som virkelig ikke hadde noen skyld: barna av dine fiender?
Var du virkelig bare så full av irrasjonelt hat og hevnlyst
At ingenting og ingen skulle kunne få stå i veien mellom
Deg og din store drøm?

Jeg forståt at du reagerte
Mot de gamle nazistene, Holocaust-fornekterne, Hitler-kumpanene
Som aldri hadde gjort opp samfunnsregningen;
Deres avgrunnsdype gjeld mot nye generasjoner tyskere - som din egen
Men jeg forstår ikke at våpnet ble din eneste metode
At din eneste strategi var å kue, rasere og hive på sjøen alt og alle som i dine raserianfall Ikke ble funnet verdige en bedre skjebne

Du viste ingen nåde,
Og du fant den heller ikke selv
Du ga ikke prov på noen kjærlighet annet i det erotiske, utsvevende
Selv ikke der ble det ytt deg gjengjeld
Du svek, ble sveket, svek, og ble sveket igjen

Til slutt, etter ydmykelsene i rettssalen og i fengslets isolasjon
Regisserte du din egen død - denne gangen
Ikke som før, da revolusjonens motstandere kaldt og med kirurgisk presisjon
Ble ryddet av veien
Nå skulle du krones som øyeblikkets ubestridte keiser
Nå skulle ingen forpurre dine grandiose planer lenger

Og du fikk det ganske godt til, Andreas Baader
Den røde floden var alt fanevokterne fant flytende fra den sammensunkne kroppen
Men det var heller ikke nå noen seiersfarge
Du satset alt,
Og hva var det du egentlig vant?

Skoene

2008-11-03T11:24:00.000-08:00

Oktobersøvnen svever over den blekgrønne bakken
Klar til å kle klorofyllens tapre stråsoldater med frostens forsteinende kappe

Den frykter ikke skoene som før pleide å sette sine stridbare avtrykk her
Sporene er forlengst glattet ut, og skoene står vemodsstille foran drivhusets halvåpne dør

Over gjerdet

2008-10-25T09:25:00.000-07:00

Jeg står stille
Betrakter deg i din ungdomsnye, ubesværede lek
Fornemmer følelsen av frigjorthet
Nå som byrden er løst fra livet

Jeg hører stemmer
Kan såvidt skjelne din i den symfoniske klangen
Strever etter å forstå hva dere prater om
Men hemmelighetene kan ikke fanges av noen hørselssans

Jeg roper høyt etter deg
Nevner navnet jeg har uttalt mange ganger før
Men du enser meg ikke
Som om synet av meg bringer gamle, vonde minner til live

Jeg gråter stille
I erkjennelsen av at gjerdet mellom oss er laget av minutter, timer og år
Og synsinntrykkene er ïkke dagens
Men hukommelsens ivrige gjenskapninger

Av det jeg så gjerne ville se

Avskjed

2008-10-15T08:04:00.000-07:00

Felt av et isnende vindpust
faller det alderstunge bladet
- skilt fra greina som bar det
i en virvlende dødsdans

Dras mot høstteppet på bakken
- en håpløshetens koloni
av oppbrukte liv

Tråkkes ubønnhørlig sammen
til en duggvåt masse
av brun ensformighet,
av føtter som ikke enser

At her ligger en som i maivarmens jubel
inspirerte til sang i barnemunn

Det andre rommet

2008-10-11T02:47:00.000-07:00

Lukk døra godt etter deg, pappa
Dødens små, arge håndlangere kan ikke nå deg mer
Smil triumferende mens du hører deres rasende rasping
med kvasse negler mot dørflata

De kan ikke lenger rive søvnen ut av hendene på deg
De kan ikke lenger etse sine sviende spor
inn i hver eneste våkne time, hver eneste tanke

Steng døra godt igjen
og le godt mot den ubudne plageånden
som herjet slik med deg
Du vet den er kraftløs nå

Men la nøkkelhullet være åpent, pappa
Ikke steng det igjen for oss
La litt lys og litt varme strømme inn i vår kalde kveldsskumring
og lytt forventningsfullt etter våre små ømme hilsener til deg

Lytt på våre hedersbevisninger
og gled deg over hvert eneste famlende takkens ord
Ikke bli blyg når vi keitete framfører rosen i litt pompøse ordelag

Ikke tenk: -Det var da ikke slik jeg var!
Jo, pappa, slik var du også for oss

Bare lytt! Bare lytt mens vi mimrer for å få tak i deg,
prøver å la ordene trekke deg inn fra det andre rommet:

Omsorgsfulle pappa
Gode venn og trofaste ektemann
Avholdt kollega
Elsket bror
Gode farfar med de velkomstinnbydende øynene

Ta dem, snu og vend på dem
Kjæl med ordene, og legg dem varsomt ned i reiseveska di

Jo, vi vet at du innimellom må vende blikket
mot andre stemmer i rommet
Når din evige Far mildt ber deg komme:
-Det er tid for et måltid

Et og drikk av hjertens lyst, pappa
Ikke la deg bringe ut av fatning
når lufta bærer mot deg våre tunge sukk og bittersalte tårer

Men husk bordkortene, pappa
Ikke glem å plassere dem der de er ment å være
Reserver plasser til oss også
Øs rikelig med ny vin i glassene våre
For den store gjensynfesten
skal vi dele

Vi skal også ta på oss festgevantene, de nystrøkne festdraktene
i sprakende, gnistrende farger
Og inn vil vi toge og ta smilet ditt i eie i gledesforvirret uorden
Hold den varme favnen din åpen, pappa
når vi småløper mot deg i uvante omgivelser

Men nå kan du slappe av, eiegode pappa
og bruke den evigblå timen i festlig lag
Vi har invitasjonene her i hendene våre

Stol på oss
Vi skal ikke kaste dem bort i tankeløshet
Vi trykker dem hardt og begjærlig inn mot brystet
mens vi lengter i taus, fortvilet smerte

Etter deg

Et ord

2008-10-06T07:49:00.000-07:00

Ingen vet hvor ordene blir av
når de forsvinner
Men jeg vil gi deg et ord
du kan ta vare på
Du kan gjemme det et trygt sted
Et sted ingen andre kan nå

Jeg gir deg et ord
du kan skjule i ditt innerste
Der hvor lengslene og fantasiene holder hus
De som holder deg i live
når ingenting rundt deg går din vei

Jeg gir deg et ord
for mye
Det er mye bedre enn ett for lite
Det som aldri ble uttalt

Jeg gir deg et ord - her og nå
Drøm!
videre.....